Mathias Jørgensen

En dag igjen. Reiseruten er fastsatt. Ryggsekken er fylt med de aller mest nødvendige kiloene. Og passet er endelig under kontroll.

Det har vært noen veldig hektiske dager. Fredag ettermiddag reiste jeg fra Volda uten noen idé om hvor passet mitt befant seg. I to dager hadde den indiske ambassaden spilt Mozart over telefonen, og da Silje endelig fikk ut av dem at passene var sendt mot Volda på onsdag, skulle jeg altså motsatt vei. Fullmakter ble underskrevet og avtaler om posthenting ble inngått for å gardere meg mot at passet mitt og jeg skulle være på to forskjellige steder 06.30 tirsdag morgen. All lit ble satt til at posten skulle klare å levere brevet i tide – det hadde vi jo betalt dem ekstra for. Rett før jeg satt meg på flyet fortalte den hyggelige damen på postkontoret meg at "det var noe rart" med sendingen, og at den fortsatt lå på postkontoret på Skøyen.

I et halvt år hadde jeg ikke gjort annet enn å glede meg til den syv uker lange India-turen, men nå, på flyet til Oslo, begynte jeg å bli veldig, veldig bekymret. Det gjorde ikke saken noe bedre at den første sida jeg slo opp på i Lonely Planet fortalte meg at japansk ensefalitt visstnok dreper en tredel av de smittede, og en annen tredel får permanente hjerneskader. I hvert fall ikke når det er den eneste sykdommen jeg valgte å ikke vaksinere meg mot.

På vei til postkontoret på Skøyen lørdag morgen fikk jeg heldigvis beskjeden om at passet lå trygt i Volda. Torgeir, læreren min, hentet det og jeg kunne igjen roe nervene.

Så jeg var altså bekymret en stund. Men nå er alt i orden, og jeg er glad og jeg gleder meg igjen.

Jeg skal altså til India, verdens største demokrati med 1,17 milliarder mennesker, millioner av guder og flere hundre språk. Et totalt kaos, med andre ord. I syv uker skal jeg reise rundt på subkontinentet med tolv andre studenter på kurset Reportasjearbeid i framand kultur. Målet med reisen er som navnet tilsier å lære om det å drive journalistikk i en fremmed kultur, noe som skal konkretiseres i en reportasje om valgfritt tema. Seks uker har vi hatt på å lære det som kan læres om India uten å besøke landet. Vi har har fått gode tips fra erfarne utenriksjournalister, sett 3,5 timers lange Bollywood-filmer, spist melkesjokolade med en indisk gjestelærer og hørt historier om lærere på hattehyller.

Men om vi er godt nok forberedt, det vet jeg ikke.

Reiseruten er i hvert fall sånn nogenlunde klar. Vi ankommer hovedstaden Delhi sent tirsdag kveld. Der skal vi besøke ambassaden, leke turister og vende oss til det indiske maten, miljøet og livet. Etter noen dager flyr vi videre til IT-hovedstaden Bangalore, byen der alle outsourcede datajobber ender opp. Etter hi-tech-India skal vi tilbringe en uke på universiteter i forskjellige forfatninger, et rikt og et statlig. Toget går så videre til Goa, sydenturist- og hippiestaten. Der skal vi slappe av før vi deler oss i mindre grupper som skal utforske India på egen hånd.

Det er denne delen av turen jeg ser mest fram til.

Jeg og Magnus har blant annet tenkt oss på kamelfestival, lang togtur, Kolkata (Calcutta), Varanasi og Mumbai (Bombay). Men mer om det når vi kommer så langt. Nå vil jeg bare komme meg til India.

Endelig er det vår tur til å dra. AA- og de andre utvekslingsstudentene har i over en måned sendt hjem bilder og beretninger om sine tilsynelatende perfekte opphold. Ola, Lotte, Annemarte og Ingrid har misunnet meg med sol og varme i Australia, Elin og Celia har fortalt om møter med lovens lange arm på Hawaii, Lars har rapportert om store burgere og høye senger i Minneapolis og Hilda har underholdt med sine uheldige episoder med lommetyver, mygg og russere generelt i St. Petersburg.

Men nå er det vår tur. Endelig.

I morgen skal jeg spise kjøtt. Mye kjøtt. Én tredel av inderne er nemlig vegetarianere. Det er egentlig veldig smart, men det blir mye grønnsaker. Og jeg er glad i kjøtt.