Mathias Jørgensen

Syv uker i India. Femtien dager med svette, støv og stekende sol. Femtien netter med mygg, støy og klamme laken. Atten reisedøgn, femten forskjellige hotell, fem togturer, åtte flyavganger og hundretalls timer i bil, rickshaw og buss. Etthundreogfemti restaurantmåltider, femti prosent løs mage, førti prosent hard mage, ti prosent håndterlig mage.

Én eneste god madrass.

Reisen har tatt på. Nakken er stiv, ryggen verker, nesa er tett og magen? Den bytter fortsatt mellom å være ertesuppe og sement.

Jeg er lei, og gleden over den første grillpølsa på Gardermoen og dyna hjemme på Heltne kommer til å bli stor. Men før jeg tar den negative biten og oppgjøret med alt jeg ikke kommer til å savne med India, vil jeg kjøre det klart og klisjéfylt at jeg naturligvis sitter igjen med massevis av noe som ikke kan måles med tid eller tall, nemlig minner (det kan forresten kanskje måles i antall bilder og videoer, 3314, eller antall A4-sider blogginnlegg, 68, men det blir for nerdete). Minnene finnes det selvfølgelig både gode og dårlige av, men felles så er de alle veldig viktige minner som jeg vil ha glede av i lang tid fremover.

Kamera er stas. Det ble en del bilder til slutt, også.

Blant minnene finner jeg morsomme episoder (som da Silje senest i går fant ut at flyet hennes hjem var kansellert på grunn av Lufthansa-streik), triste episoder (ansiktsutrykkene til de øvrige lærerne ved Mangalore University da de måtte så ved siden av den kasteløse læreren på et gruppebilde), pinlige episoder (da mine fulle medstudenter vekket uteliggere for å gi dem penger midt på natta) og skuffende episoder (da jeg ikke fikk intervjuet en av Mumbais beste politimenn, etter 3 dager på telefonen). Sammen med disse minnene sitter jeg igjen med flere nye venner og masse nyttig kunnskap, men kanskje viktigst av alt er den nye muligheten min til å nikke anerkjennende når jeg møter andre som også har trålet Indias viktigste turiststeder: "Ja, de sølvkrukkene er store, og joda, det må ha vært Asias største kirkeklokke."

Også har vi alle blitt mye mer liberale i prat om avføringen vår. Det er egentlig bare kos nå.

Men nå må jeg ta et oppgjør den kulturrelativistiske holdningen og du-og-de tankemåten som ble prakket på oss før vi dro fra Norge. Det var lærer-Torgeir som kom med de vise ordene en septemberdag i Volda: Det er vår reaksjon som er problemet, ikke deres levemåte. Beklager, men i veldig mange sammenhenger er det feil. Ikke fortell meg at det er min reaksjon som er gal når jeg ikke gir en tigger penger etter at han har kloret opp halve leggen min. Ikke fortell meg at jeg tar feil når jeg sier at Ganges er skitten, selv om den etter hinduistisk lære er det reneste av det rene. Og det er i hvert fall ikke noe galt med min reaksjon når jeg reagerer på forskjellsbehandlingen som gjennomsyrer det Indiske samfunnet så til de grader – både i positiv og negativ retning for min del. Sorry, India, men det er dere det er noe galt med når dere behandler kuer bedre enn mennesker.

"The very finest silk", påsto skredderen som sydde shervanien min. Jeg prøver å stole på han.

Og så, resten av det jeg absolutt ikke vil savne med India:

• Svindlerne
• Folk som påstår de kan engelsk
• Hierarkiet i trafikken
• Doruller med tre tørk
• Frokosten
• Byråkratiet
• Forestillingen om at India er langt fremme på teknologifronten. Det eneste som "boomer" i India er befolkningsveksten, trafikken og en og annen bombe her og der.

Men det er også mye jeg vil savne med India. Møter man først ærlige mennesker er de veldig hyggelige, og er de for en gangs skyld gode i engelsk kan man ha det veldig morsomt, og kanskje til og med få seg noen nye venner. Oppholdet i Manipal var turens ubestridte høydepunkt på grunn av dette, og det som gjør at en retur til India virker veldig aktuell. Kanskje til og med for videre studier.

Som en avslutning på denne India-bloggingen vil jeg takke alle som har gjort denne turen uforglemmelig. Jeg vil takke Lånekassa for at vi har levd som millionærer her nede, den indiske ambassaden for at de slapp oss inn i landet, og Høgskulen i Volda med Torgeir og Jan i spissen som ga oss muligheten til å reise som en del av studiene. Jeg vil takke Shivam, Shrikant, Anna, Rukma og alle de andre elevene og lærerne ved Manipal University som tok oss så godt imot. Takk til Elise som gikk med på å lage middag og vaske opp uten meg i syv uker, håper det gikk bra. Og selvfølgelig takk til hele reisefølget, dere er en fantastisk gjeng (spesielt takk til Magnus, som jeg har delt seng med de siste syv ukene)!

Fir milenge, India, på gjensyn.

:D

Nå fungerer forresten alle filmene på nettsiden og videoene i de andre innleggene jeg har lagt ut. Takk til Arne-Daniel som gjorde meg oppmerksom på feilen.