Mathias Jørgensen

MUMBAI, INDIA: Ett år er gått siden terrorangrepet som i tre dager lamslo tjue millioner mennesker i Indias filmhovedstad og finansielle sentrum. Det siste året har innbyggerne i Mumbai brukt på å lege sårene – sammen.

Økt sikkerhet: På Leopold Cafe har vaktene skaffet seg hagle og metalldetektorer etter fjorårets angrep, der ti gjester og to ansatte ble drept. For skiftleder Eric Anthony (i midten) er gjestenes trygghetsfølelse det viktigste. Foto: Mathias Jørgensen

Klokken fem over halv ti den skjebnesvangre kvelden 26. november i fjor satt nattskiftleder Eric Anthony og snakket med tre venner på Leopold Cafe, en populær restaurant og bar i Mumbais turistområde. Skiftlederen og de tre kvinnene ante lite om de to mennene som fem minutter senere skulle entre restauranten og avfyre skudd mot gjester og ansatte.

Syv over halv reiste Anthony seg for en fjerde venninne, og gikk bort til kassen. Der stod han i to minutter før han gikk mot sideinngangen. Minuttet senere ble to granater kastet inn i lokalet.

– Den ene granaten landet ved ­kassen der jeg nettopp hadde stått, og den ­eksploderte rett her, sier Anthony og peker på gropen under bordet vi ­sitter ved. ­Kaféen har flere slike arr etter ­angrepet. Kulehull i vegger og vinduer er bevart som en dyster påminnelse om de grufulle minuttene.

Anthony forteller videre:

– Etter eksplosjonen begynte skyt­ingen. De to stod ved hver sin inngang og skjøt på måfå inn i folkemengden. Jeg gjemte meg utenfor. To av kelnerne var på vei ut til meg da den ene ble skutt. Jeg sa til den andre at vi måtte få han på sykehus, men han nølte på grunn av ­synet av blod og ble skutt selv. Vi mistet to kelnere den dagen.

Av jentene han hadde sittet med, ble en skutt fire ganger, tre kuler i magen og en i benet. En annen fikk benet ødelagt. Selv slapp Anthony unna med minst mulig margin da en kule streifet hodet hans.

– Gud reddet meg tre ganger den kvelden. Hadde jeg sittet ved bordet eller stått ved kassa hadde jeg vært død i dag, sier han.

I tillegg til de to kelnerne mistet ti gjester livet på Leopold Cafe under ­angrepene som har blitt omtalt som Indias 11. september. Ti terrorister fra den Pakistan-baserte terrorgruppen Lashkar-e-Taiba slo til samtidig på flere steder med bomber og skytevåpen, og lamslo Indias finanshovedstad i tre dager. Til sammen ble 172 mennesker drept, inkludert ni av terroristene. Angrepet har ytterligere forverret forholdet mellom India og nabolandet Pakistan. Pakistan nektet lenge for noen tilknytning til ­terroristene, men måtte til slutt innrømme at den arresterte terroristen Ajmal Kasab var Pakistansk statsborger. Både USA og India har lagt stort press på Pakistan for å få bukt med terror­gruppene som opererer i landet, og senest onsdag 25. november ble syv personer tiltalt for å planlagt Mumbai-angrepene.

Etter angrepene ble det rettet sterk kritikk mot myndighetenes håndtering av situasjonen, blant annet at kommando­soldater brukte ni timer på å komme seg fra Delhi til Mumbai, og politiets manglende reaksjon da de ble varslet om terroristenes landgang av lokale fiskere. Mange satt også spørsmålstegn ved hvordan ti personer kunne holde en av ­verdens største byer i sjakk i tre dager. Flere offentlige tjenestemenn trakk seg som følge av kritikken, men mange av disse, inkludert delstatens innenriksminister, er nå tilbake i sin gamle jobb.

Sikkerhetsspørsmålet ga også Indias turisme en knekk. I følge Indias turistdepartement la terrorangrepet en større demper på turismen enn det finans­krisen gjorde, og i januar kom det over hundre tusen færre turister til landet enn samme måned året før. Ikke før i juni viste tallene en svak økning, etter en massiv ­kampanje fra turistmyndighetene. Raj Kumar eier og driver et lite hotell i turistområdet Colaba. Han husker de første ukene som unormalt stille.

– Folk var redde. Alle reservasjoner ble avbestilt, og i to til tre uker hadde vi nesten ikke gjester. Vi som bor her forsto at alt var overstått, men for turistene var det vanskelig å føle seg trygge, forteller Kumar. Han får ofte spørsmål fra gjester om angrepet, og må stadig berolige dem om at alt nå er i orden.

På Leopold Cafe har de installert videokameraer og skaffet seg vakter med hagle og metalldetektor etter angrepet, men skiftleder Anthony innrømmer at det er mest for gjestenes trygghetsfølelse.

– Bedre vakthold kunne kanskje ­avverget angrepet noen steder, men det viktigste er at gjestene føler seg trygge, sier han.

Også på Taj Mahal Palace & Tower har sikkerhetstiltakene økt betraktelig. Det over hundre år gamle luksushotellet hadde hele verdens øyne rettet mot seg da terroristene holdt gjester og ansatte som gisler fra midnatt 26. november til morgenen den 29. I dag patruljerer sikkerhetspolitiet gatene utenfor landemerket i pansrede biler og inngangen er bedre bevoktet enn en flyplass.

– Metalldetektorene og skanningen er etter pålegg fra myndighetene, så det var vi pent nødt til å installere, forteller talsmann for hotellet, Nikhila Palat. Hun har ikke lov til å kommentere vaktholdet ytterligere, men stopper oss når vi vil ta bilde av utsikten fra toppetasjen:

– Myndighetene liker ikke foto­grafering herfra, beklager hun.

Metalldetektorer og overvåkings­kameraer er et vanlig syn over hele India, og daglig passerer man gjennom minst én port med blinkende rødt lys. Mange er dessverre mer til pynt enn til nytte. Portene piper stort sett uansett, og om vaktene er oppmerksomme nok til å høre lyden gjennomfører de en rask kroppsvisitasjon. Hotelleier Kumar mener det er andre ting enn metalldetektorer og kameraer som får han til å føle seg trygg:

– Kameraer gjør ingen forskjell, men vi har fått flere politimenn i gatene og folk er mye mer oppmerksomme, mener han.

Kumar måtte selv ta affære da to av hotellgjestene hans ikke kom hjem kvelden da angrepet fant sted. De to hadde planlagt et besøk på Leopold Cafe, og Kumar fryktet det verste. Neste morgen gikk han for å finne ut hva som hadde skjedd.

– Når jeg kom til Leopold så vi kuler, knuste vinduer, glass og blod overalt, men ingen av mine gjester var der. Vi fant dem til slutt på et annet hotell i nærheten, der de hadde søkt tilflukt etter å ha valgt et annet spisested i siste liten, forteller han. De to gjestene dro fra byen med første fly.

Kumar beskriver dagene som sjokkerende:

– Det var politi, sikkerhetsfolk og brannkorps overalt. Ingen barn lekte i hagene og det var ingen kvinner i gatene. Vi ble bedt om å holde oss innendørs, og gjorde ikke stort annet enn å sitte foran TV-en og bla igjennom kanalene, ­sjokkerte over det som fant sted.

Etterhvert begynte telefonene å ­komme inn fra hele verden. Stamgjester, venner og familie ringte for å høre om alt var i orden og for å gi sin støtte. For ­Kumar var det helt uventet:

– Hele verden var med oss den dagen.

Også på Taj Mahal har de mottatt en rekke støtteerklæringer etter angrepet. Stamgjestene strømmet til gjen­åpningen av tårnfløyen den 21. desember for å vise sin støtte, og selv om 65 prosent fulle rom vanligvis er dårlig i høysesongen, var det et lyspunkt i en ellers trist tid for hotellet. Brann, bomber og kuler hadde skadet den eldste fløyen, og flere rom og restauranter ble ødelagt totalt. Noen av restaurantene er i dag gjenoppbygget, men en del arbeid gjenstår ennå med rommene og suitene.

Også psykisk har det vært mye å rette opp for de ansatte som var tilstede under det seksti timers lange gisseldramaet. Flere måtte gå i terapi, og har fortsatt problemer med å snakke om angrepet. Talsmann Nikhila Palat forteller at det har vært veldig viktig å ta vare på de ansatte.

– På tross av finanskrisen, og på tross av at halve hotellet har vært stengt har vi ikke sagt opp en eneste av våre 1700 ansatte. De fleste har jobbet her i over ti år, og for mange er det hjemmet deres, sier hun. Hun forteller videre at de fleste ansatte ble igjen på hotellet når det ble stormet av terroristene, for å hjelpe gjester ut gjennom de labyrintlignende ansattkorridorene.

I motsetning til Leopold Cafe som har beholdt kulehull og lignende som et minne, har Taj Mahal valgt å reise et minnes­merke for de døde med en ­protokoll der besøkende kan skrive sine hilsener. Bok etter bok har blitt skrevet ut siden i fjor.

– Vi ønsker ikke å ta vare på de vonde minnene fra terrorangrepet, men heller hylle heltene som mistet livet for å redde andre. Vi vil ikke at én hendelse skal overskygge alle de positive minnene folk har fra dette hotellet, forteller Palat.

Mumbai står samlet. India står ­samlet. Det er svarene vi får når vi spør inn­byggere i Mumbai om hva som er ­endret etter terrorangrepet. I dagene etter ­angrepet kom det fordømmelser fra alle religiøse grupper rundt om i landet, og til og med de revolusjonære venstreradikale Naxalittene overrasket med å hylle ofrene, både sivile og politifolk.

– India er et stort land, med mange forskjellige folk og religioner, men ikke en eneste gruppe støttet angrepene. Vi står mye mer samlet i dag, mener Kumar og får støtte av Anthony:

– Før var det et mye skarpere skille mellom de religiøse grupperingene, men nå står alle samlet i kampen mot ­terrorisme, sier han.

Han forteller at de første arbeids­dagene ble lettere med all opp­muntrin­gen de fikk fra utenforstående. Så mange folk kom for å vise sin støtte at politiet så seg nødt til å stenge ­restauranten bare to timer etter gjenåpningen. Anthony mener en slik innstilling kan hjelpe vel så mye som økte sikkerhetstiltak med å forhindre fremtidige angrep.

– Folk i Mumbai er mer på vakt, og vi er mer forente enn for et år siden. Vi må ta med oss det positive og komme oss ­videre, avslutter han.

Dette er eksamensoppgaven min i kurset Reportasjearbeid i framand kultur ved Høgskulen i Volda, høsten 2009. Artikkelen og bildet er lagt ut med en Creative Commons-lisens, noe som betyr at de kan brukes fritt til ikkekomersielle formål, så lenge jeg blir navngitt.