For tre år siden var jeg nettopp ferdig med folkehøgskoleåret og hadde prioritert Høgskulen i Volda øverst på lista over studievalg for høsten. Det er den smarteste prioriteringen jeg har gjort noen sinne.

De tre årene har gått vannvittig fort. Det har blitt fire klasseturer, to utenlandsreiser og én bachelorgrad, men viktigst av alt: mange gode venner og utallige gode minner. Heldigvis er minnene og vennene noe som ikke forsvinner når vi nå går hvert til vårt.

Øverst kan du se vår hyllest til de tre årene i Norges beste bygd, «Nå er det over».

Siden jeg stadig glemmer smilefjesene Facebook tilbyr, har jeg laget meg en liten liste, og ser ikke at det er noe i veien for at jeg deler denne:

• :)
• :(
• :P
• ;)
• :D
• :O
• :'(
• B)
• B|
• >:(
• >:O
• :/
• O.o
• :*
• 3:)
• O:)
• <3
• ^_^
• -_-
• :v
• :3
• :|]
• :putnam:
• <(")
• (^^^)
• :42:

Kos deg.

Med godt over 16 000 egne bilder fra helt tilbake til da jeg var 10 år, 100 GB med egenproduserte filmer, og alle skoleoppgavene mine siden 8. klasse lagret på diverse harddisker, har jeg mye jeg ikke vil miste. Tidligere har jeg jevnlig kopiert alt over på eksterne harddisker, men også disse har jeg hatt problemer med, og de er ikke mindre utsatt for brann eller tyveri enn det datamaskinen min er. Jeg har også lagt igjen det aller viktigste hjemme hos pappa, men det blir alt for mye arbeid i lengden, spesielt den gangen jeg må gjenopprette filene fra backup.

Jeg bestemte meg derfor i høst å gå over til en betalt tjeneste for sikkerhetskopiering, Jotta Online Backup, en veldig enkel løsning. Da lagres filene mine på eksterne servere, hos det jeg regner med er proffe folk. I tillegg er serverne plassert i Norge, med de strenge kravene som følger med.

Et besøk i indisk park er noe man aldri vil glemme, men man vil likevel gjerne ha bildene å vise frem.

Med Jotta velger du enkelt de mappene du vil sikkerhetskopiere, resten skjer automatisk.

Brukergrensesnittet er enkelt, men med nok innstillinger til å tilfredsstille de kresne.

Det tok meg noen dager å laste opp de rundt 400 gigabytene jeg ville ta vare på, men etter første kopiering, lastes kun nye og endrede filer opp – automatisk. I tillegg tar Jotta vare på de 5 siste versjonene av filene dine, så man kan gå tilbake i tid om man har gjort endringer man angrer på.

Et bittelite statusikon er alt du ser til programmet i det daglige.

Hittil har jeg vært heldig nok til å slippe å ha bruk for Jotta. Men om jeg skulle trenge det, er det enkelt å hente ned filene igjen. Webpanelet på jotta.no gir en enkel, søkbar oversikt over filene. Man kan laste ned én eller flere filer samtidig, hvor som helst i verden.

Her er bildet fra parken igjen, men dessverre er det ikke annet enn filnavnet som tilsier det. Et miniatyrbilde ville vært fint.

Jeg skulle gjerne sett at backupen også var tilgjengelig i programmet, og ikke bare på nett. Å laste ned en 100 GB stor mappe som ZIP-fil kan være i det meste laget. Men jeg har i det minste filene tilgjengelig om noe skulle feile.

En ekstrafunksjon i Jotta er iPhone/iPad-applikasjonen som kom ut forrige uke. Med den har man filene sine tilgjengelig også når man ikke er ved en datamaskin.

Jotta Mobil inneholder ikke mer enn det mest nødvendige av funksjoner. Men det holder til å vise frem den vakre, indiske parken.

Jotta Mobil er veldig enkel å bruke, og tilgang på titusener av egne filer på mobiltelefonen er ganske imponerende. Filene kan også sendes på mail rett fra applikasjonen. Dessverre må man laste ned filen før den mailes, noe som kan ta lang tid på et mobildatanettverk. Her skulle jeg gjerne sett at filene kunne sendes rett fra Jottas servere.

Det er tydelig at dette er første versjon av mobilapplikasjonen. Den henger seg når man åpner mapper med store mengder filer, og mangler blant annet en søkefunksjon.

Jotta Mobil er likevel bare en tilleggstjeneste, og Jotta er ikke ment som en synkroniseringsløsning som f.eks. Dropbox. Det er først og fremst en backupløsning – en god backupløsning.

Jeg vil anbefale alle som har noe av personlig verdi på datamaskinen sin å ta backup – og da er Jotta et godt alternativ. Det er forresten greit å tenke på sikkerhetskopieringen før man mister filene sine.

Jeg skrev dette blogginnlegget etter å ha blitt kontaktet av Jotta, og har mottatt gavekort på ett års bruk (som jeg vil gi bort, da jeg allerede har betalt).

Med forbehold om hjernevasking.

Denne USA-turen har absolutt ikke levd opp til forventningene. Forventningene knyttet til USA som sted og nasjon, og til smøreturens innhold, har vist seg å ha vært gale.

For å kjapt gjøre unna USA-forventningene: Jeg trodde de skulle ha bedre heiser. Inderne lot meg kjøre deres raskeste heis, mens her – i skyskrapernes hjemland – rekker man dra bagasjen opp trappen, låse seg inn på rommet og ta seg en dusj før heisdørene åpner seg nede i hotellobbyen.

Så til forventningene jeg skrev om i åpningsinnlegget: Siden vi, skandinaviske journaliststudenter, ble invitert av en jødisk lobbyorganisasjon til en betalt tur med mål å skape "meaningful and deep dialogue among our countries now and in the future", var det naturlig å tro at vi skulle bli overøst med pro-israelsk propaganda fra første time.

Men sånn har det ikke vært.

Vi har ikke møtt noen Israel-kritikere, men de folkene vi har møtt har vært overraskende reflekterte. Ingen har direkte støttet og argumentert for Israels politikk uten å bli konfrontert med det, og andre har tatt avstand fra flere deler av den. Mesteparten av programmet har dessuten handlet om helt andre ting enn Israel.

Vi har heller ikke bare møtt med jødiske grupperinger, men også andre minoritetsorganisasjoner. Homofile, latinamerikanere, afroamerikanere og kvinner har vært representert. I tillegg har vi møtt to muslimske organisasjoner, deriblant Muslim Leaders of Tomorrow, en del av ASMA, som er organisasjonen bak den omstridte Ground Zero-moskéen (som ikke er en moské, men et muslimsk senter på flere etasjer som blant mange andre ting vil inneholde et bønnerom).

To viktige ting har vi lært: Jødene er ikke Israel. Israelerne er ikke Israel.

Mange vi har møtt har presisert at noen av de sterkeste kritikerne til den israelske statens handlinger er nettopp israelere og jøder. Etter å ha møtte mange av disse har dette også gått opp for meg og oss. Som journalister må vi bli flinkere til å skille mellom en stat og dens innbyggere. Vi må også nekte ledere for trosamfunn å uttale seg på vegne av sine medlemmer i politiske spørsmål. Dette for å være ærlige med publikum om hvor mange som faktisk støtter en handling, og for å beskytte de som kan bli tillagt en mening eller et ansvar de ikke har.

En av jødene vi har snakket med studerte i Oslo under Libanon-krigen i 2006. Uten å støtte denne krigen, opplevde han å bli trakassert på grunn av sin religion. Han valgte til slutt å skjule kalotten sin for egen sikkerhet.

Når det er sagt har vi også møtt endel folk tilknyttet vertsorganisasjonen som forventet mer velvilje av oss. En av bidragsyterne kom bort til meg og sa at hun håper vi vil være "ambassadører" for deres sak i Norge. Lederen for American Jewish Committee, David Harris var også litt feig når han svarte på spørsmålene våre, og ville ikke si noe konkret om sitt syn på utestengelsen av journalister under Gaza-krigen. Da Mari stilte ham spørsmålet svarte han bare at det var et kontroversielt tema.

Så hva sitter jeg igjen med? Svekket troverdighet som journalist?

Jeg håper ikke det.

Troverdigheten min som journalist er noe som ligger utenfor mitt herredømme. Den bestemmes av publikum basert på mitt arbeid (og som i dette tilfellet, det jeg gjør utenfor arbeidet). Jeg håper at blogginnleggene jeg har skrevet fra turen har vist en viss innsikt i de temaene som har blitt tatt opp, og at jeg faktisk står styrket igjen. Jeg har også knyttet nyttige kontakter for fremtiden, og blitt presentert for nye perspektiver man ikke får gjennom norske medier.

Jeg mener det bør styrke min troverdighet.

(Et annet argument for at denne smøreturen nok ikke ødelegger oss helt er at lærebokforfatter i presseetikk, Svein Brurås, har hjulpet oss i søknadsprosessen.)

Men nå er jeg klar for å dra hjem til Volda og åpen natur. Jeg er lei av å gå i dress, jeg er lei New Yorks subway og jeg er lei shopping. Dessuten gjør USA meg feit.

Hva betyr det egentlig at noe er off the record i dag?

I dag har de fleste en Facebook-profil, en Twitter-konto og/eller en blogg der de publiserer alt fra sine daglige gjøremål og oppfatninger om bagateller, til seriøse drøftinger og tekster på linje med vanlig avisjournalistikk. Samtaler, morsomme sitater og interessante observasjoner gjøres kjent for verden uten at de involverte nødvendigvis er klar over at dette skjer.

I norsk presseetikk er regelen for slik publisering satt i Vær Varsom-plakatens punkt 3.3. Premissene skal være klare i en intervjusituasjon, og en kilde skal vite når den snakker med en journalist på jobb, eller en journalist som privatperson. Ansvaret ligger hos journalisten for at kilden vet at det som blir sagt blir offentliggjort. Men Vær Varsom-plakaten gjelder i journalistikken.

Er blogger, Facebook og Twitter journalistikk? Bør de samme reglene for publisering av private samtaler gjelde der?

Grunnen til at jeg er opptatt av dette er at vi de siste dagene har blitt nærmere kjent med de amerikanske uttrykkene off the record og on the record. Alle møtene vi har med diverse folk her i USA er i utgangspunktet off the record. Vi er journaliststudenter, så arrangørene har tatt sine forholdsregler og sagt ifra om at dette ikke er intervjuer. Men betyr det at jeg ikke kan blogge om arrangementene? Betyr det at Eirik ikke kan tvitre om sitt Gaza-engasjement satt i sammenheng med disse møtene? Eller at Mari ikke kan oppdatere Facebook om alle de kjekke jødene vi spiste middag med på lørdag?

Den amerikanske "ordningen" med on og off the record er noe jeg reagerer på. Om noen forteller meg noe jeg mener andre bør få vite om, enten det er i fortrolighet, i en åpen intervjusituasjon eller i en situasjon der personen ikke vet at jeg er journalist, mener jeg det faktisk er uetisk av meg å holde meg taus. Jeg vil selvfølgelig beskytte kildene – der det er nødvendig – og være mer forsiktig med siteringen, men selv om en annen person kan bytte hatt annenhver setning, betyr det ikke at jeg er villig til å gjøre det samme.

I går besøkte vi det amerikanske utenriksdepartementet, der vi møtte personer som jobber med nordiske forhold. Disse presiserte stadig vekk når et svar var off the record og når det ikke var så farlig. Dette hang ganske naturlig sammen med om svaret kunne sette dem i et negativt lys eller ikke. Stilte noen et kritisk spørsmål, startet som oftest svaret med "this is off the record".

Jeg har ikke tenkt til å akseptere denne feigheten, og vil derfor blogge videre om både dette møtet og om andre vi treffer på her i statene. Jeg har allerede tvitret om det og skrevet noe på Facebook, og selv om seriøs blogging til tider er like god eller bedre journalistikk enn det man ser i avisene, anser jeg denne bloggen som så personlig at det ikke er noe problem for min rolle som journalist.

Så.

Vi besøkte altså det amerikanske utenriksdepartementet. Etter en streng sikkerhetssjekk ble vi eskortert oppover etasjene, gjennom kaldt belyste korridorer med anonyme dører, og inn i et trangt møterom. Personene som tok i mot oss var imøtekommende, men stressede. Det var tydelig at det fantes bedre tidspunkt å få besøk av norske og nordiske journaliststudenter på.

Som sagt jobber disse menneskene med USAs forhold til de nordiske landene, et forhold som i Norges tilfelle har vært noe turbulent den siste uka. Overvåkningsskandalen knyttet til den amerikanske ambassaden i Oslo var et tema disse amerikanerne selv tok initiativet til å snakke om, men de gjorde det på en måte som bare satt dem i et enda dårligere lys.

De startet med å beklage. Ikke beklage den manglende åpenheten, men beklage at dette i det hele tatt hadde blitt en sak. Denne type overvåkning er helt normal, mente de, ikke bare fra dem selv, men også fra alle andre land. TV2 og norske medier hadde ingen grunn til å bry seg om det.

Samtalen fortsatte med å spille på vår frykt og samvittighet: Overalt i verden finnes det folk som planlegger å skade amerikanske interesser og innbyggere. Skal ikke amerikanerne ha lov til å beskytte seg selv?

Konfrontert med at en slik beskyttelse må forholde seg til lover og regler i landet de oppholder seg i, spilte de ytterligere på denne frykten, og jeg kunne merke en tydelig skepsis til at norske myndigheter kan gjøre jobben godt nok. De sa også at dette var en så ubetydelig greie at det ikke var nødvendig å blande inn norske minstre og politikere.

Jeg tror alle vi som var på besøk satt igjen med et inntrykk av en enda mer arrogant amerikansk holdning til resten av verden, enn det vi hadde da vi kom. Jeg følte også at de til tider undervurderte oss med vilje. De penset stadig over på helt andre temaer, som miljø og klima, for å avlede samtalen. De fornærmet også intelligensen vår med å forsvare eksempelvis Abu Ghraib med usaklige argumenter som "Har du aldri vært så sint på telefonen din at du har slått den i bordet?".

Men det aller verste var at de valgte å stille oss spørsmålet "Hvordan kan vi bli bedre likt i Norden?", og nektet å akseptere svarene våre. Disse bestod i korte trekk av "Slutt å oppfør dere som idioter rundt om i verden".

Dessverre varte besøket alt for kort tid. Svetten og irritasjonen hos de to byråkratene økte parallelt med hyppigheten av kritiske spørsmål, og det var kanskje greit at vi dro før tonen ble alt for fientlig. Besøket ble avsluttet med følgende ordveksling mellom Eirik og en av amerikanerne:

Amerikaner, falskt: - I liked your questions.
Eirik: - I'm not so sure I liked your answers.

Eirik hadde krediteringen i orden, men så likevel stadig etter nærmeste utgang om noe skulle skjære seg.

Klovneføtter, men likevel fornøyd.

PS: Husk at dette er off the record, da dere. Ikke si det til noen.

Tirsdag formiddag hadde jeg en liten videorapport på Nærsynet fra USA. Siden det ikke var planlagt at jeg skulle sende noe video hjem til Volda, hadde jeg bare mobiltelefonkameraet tilgjengelig.

Over kan du se reportasjen vi vurderte å sende hjem, hadde vi ikke hatt tid til å ta opp noe vettugt mellom programpostene. Den ble tatt opp på Newseum-besøket, lørdag.

Vi har kommet oss til Washington, og det hektiske programmet er i gang. Først en kort bildeoppsummering av hva vi gjorde før vertene tok ansvar og ga oss noe fornuftig å bruke tiden på.

I New York ble reisefølget fascinert av det meste. Her viser Mari, Liv Jorun og Eirik frem postkontoret.

Jetlag + fin høstdag + busk i Central Park.

Eirik foran et vann i Central Park. - Her er et vann i Central Park, sier Eirik.

Eirik er sikker på at han har sett denne delen av Central Park i en film. Bonus om du ser ekornet.

"Starbucks er onde, altså, men de lager god kaffe."

Puddelnekt.

Flittig bruk av subwayen. Liv Jorun (nærmest, om dette ikke sier seg selv), lever opp til fyllekameaets forventninger.

Jeg beklager den dårlige kvaliteten på bildene, men siden jeg bare har tatt med meg et lite kompakt festkamera, er det kun så mye mine fotografferdigheter kan rette opp. At jeg ikke har et stort kamera rundt halsen som minner meg på å ta bilder hele tiden, gjør også at mange minneverdige øyeblikk forblir ufotograferte.

Noen slike øyeblikk som har unngått kameraets bildesensor er overnatting med åtte festtyskere og en japaner i en klam hostelldorm, og bilkrasj rett foran øynene våre i New York. Her må bilførerne ta selvkritikk da ingen av bilene eksploderte, noe vi alle trodde var vanlig i Amerika.

Men. Vi har altså kommet oss til Washington, D.C., USAs hovedstad og kanskje verdens største konsentrasjon av makt. Det første som slo meg var kontrastene; gapet mellom fattig og rik. Da jeg reiste rundt i India var jeg forberedt på en slik forskjell. Der var de også veldig ærlige på det selv, noen var mangemillionærer, andre eide knapt sin egen kropp. Men jeg hadde forventet mer av USA, og spesielt Washington.

Dagens første taxitur gikk gjennom et område der mange advokater og lobbyister holder til i høye bygninger med flotte fasader. Hit strømmer det penger fra hele landet for å påvirke de folkevalgte til å ta de "rette" valgene. Da er det synd at disse menneskene er så blendet av andre saker at de ikke legger merke til urettferdighetene utenfor egen dør. I de omkringliggende parkene kryr det nemlig av hjemløse som er tvunget til å tigge for å overleve.

Vi er ikke så flinke til å skjule (eventuelt gjøre noe med) elendigheten i vår hovedstad heller, men med den graden av fattigdom man møter på dørstokken til verdens mektigste, svekkes noe av troverdigheten og legitimiteten til USA som en positiv kraft i verdenssamfunnet.

Disse kontrastene dempet begeistringen noe for den neste posten på programmet, men jeg skal ikke la det gå utover beretningen min derfra. Stedet det er snakk om hadde tross alt the worlds largest indoor hydraulic passenger glass elevators: Journalistikkmuseet Newseum.

Jeg har ennå ikke klart å bestemme meg om Newseum er et middels godt eller direkte dårlig ordspill.

Av alle severdighetene, ble jeg tatt bilde av inne i bilen som ikke hadde noe med museets tema å gjøre.

Newseum er et syv etasjer stort museum som tar for seg pressens historie i USA. Her kan man blant annet lese hundrevis av historiske avisforsider, fra månelandingen til 11. september, leke live-reporter foran en blåskjerm, og fordype seg i interessante utstillinger som the first dog exhibit, en flott liten oversikt over utvalgte presidenters hunder.

Store deler av museet var også viet til den grunnlovsbeskyttede ytringsfriheten i landet. The First Amendment protects the right to offensive speech, ble vi fortalt, så jeg blogger med bedre samvittighet enn noen gang. Det var synd vi hadde så lite tid på museet. Den guidede turen bestod for det meste av at vi ble fortalt om alt vi kunne sett om vi hadde hatt tid. Tease.

Ta på en bit av Berlinmuren for øyeblikkelig nytelse.

High-tech oppvasksamlebånd i museets kantine.

Etter besøket på Newseum ble vi kjørt til Reason Magazine sine Washington-lokaler. Reason er et libertariansk og liberalistisk magasin som arbeider for mindre statlig innblanding og større personlig frihet. Her møtte vi Michael Moynihan, senior editor og ganske uformell type. Han snakket lenge om magasinets uavhengige politikk, og med sin erfaring fra Sverige ga han oss en del råd om hvordan vi burde dekke amerikansk politkk på en mer "balansert" måte. Han var nemlig ikke helt fan av skandinavisk, venstrevridd media, illustrert av følgende samtale med Eirik:

- So, Norwegians, where do you guys want to work? Do you want to work for Klassekampen or something?
- That's actually where I'm doing my internship.
- Wow. You're a fucking communist.

Kommunist-Eirik er ikke fan av mottoet til Reason Magazine.

Etter en pause i programmet, en kjapp hårklipp og en kaffekopp var det tid for representasjon. Diverse AJC-jøder skulle tilfredstilles, så middag ble servert og lokaler ble minglet (Hva er det man egentlig mingler? Personer? Steder?). Vi fikk høre litt (les: alt for mye) fra noen journalister om det å være journalist, og utvekslet høfligheter med noen Jonah Hill-lookalikes. Høydepunktet her var da Gaza-massakrer ble diskutert i plenum, samtidig som alle gomlet i seg kjøttstykker med nevene. Dette hadde vært litt usmakelig om jeg ikke hadde gjort det samme selv.

Som den raddisen han er, fikk Eirik endelig muligheten til å stille noen kritiske Gaza-spørsmål, men svarene han fikk må ha vært veldig gode: Mot slutten av kvelden måtte jeg minne han på at dette er folk han faktisk hater. De har klart å myke han opp, stakkar.

Halve det skandinaviske brorskapet. Dverg-fotograf gjør at Capitol så vidt skimtes mellom to personer.

Gjengen vi reiser med her borte er en rar blanding av journaliststudenter fra Sverige, Finland og Danmark. Blandingen er kanskje rar, og alle er eldre enn meg, men de er heldigvis veldig hyggelige. Vi nordmenn har fordelen av at vi forstår alle bortsett fra de finsktalende finnene. Overraskende nok er det danskene som sliter mest og må ty til engelsk.

Jeg er vant med to gutter i dobbeltseng fra India. Det er ikke Eirik. I skrivende stund har han flyktet til sofaen.

Dagens hotellfrokost, og mest sannsynlig også morgendagens. Banankake er det nærmeste man kommer brød, likevel kaller amerikanerne det "continental".

Det har blitt en del timer på fly og flyplasser det siste døgnet. Alle timene man får presset inn i det siste døgnet, faktisk. Alle 24.

På flyplasser skjer det alltid ett og annet spennende, og i denne bloggposten skal jeg ikke klage på alt byråkratiet, sikkerhetshysteriet og de håpløse pluggene i flysetet (avbildet over). Jeg skal trekke frem to andre episoder.

Den første episoden fant sted på Gardermoen, der jeg satt i syv timer og ventet på flyet til Brüssel, mens resten av gjengen sov søtt i Oslo by. Jeg satt som eneste person på et stengt spisested i ankomsthallen, da jeg endelig fikk selskap av en annen reisende. Personen presenterte seg som nordsjøarbeider som hadde vært i Tyrkia de siste månedene. Der hadde han festet, men også besøkt familie. Kost seg. Uinteressant? Det syntes jeg også, der jeg satt og så på film på datamaskinen. Men motivet bak vennligheten ble til slutt avslørt da han ville låne overnevnte datamaskin: Må sjekke facebook og tippeliga-tabellen, sa rogalendingen.

Greit nok, det fikk han lov til. Men han tok raskt hintet, avsluttet facebook-økten, og takket med et håndtrykk. Avvist av gretne og trøtte meg, beveget han seg videre i lokalet, over til den utenlandske damen som nettopp hadde satt seg ned. De kom i prat, og to timer senere omfavnet de hverandre og råklinet uavbrutt i flere minutter.

På tide å sjekke inn.

Dette er starten på episode to. I dag hadde jeg nemlig gått rett inn som tåpelig flypassasjer i en dokusåpe.

Lang kø foran Brussels Airlines. Tekniske problemer med bagasjelapprinteren. Stressede passasjerer med nødpass. Fem glade Volda-studenter først i køen.

Endelig ble de tekniske problemene løst. Jeg tar ansvaret for vår gruppe, passet opp av lommen. Går frem til skranken, passet klart i hånden. Legger bagasjen på båndet, passet ikke i hånden.

Det hadde falt ned i en sprekk i bagasjebåndet. Umulig å få ut uten riktig verktøy. Vaktmester måtte tilkalles, køen ble lengre. Jeg ble flau. Med rette.

Jaja. Vi er nå endelig fremme på hostellet i New York. Hittil har vi prøvd ut buss og metro. Jeg dilter mest etter, da de jentene jeg reiser med er av typen som for lengst har slitt ut Sex og singelliv-DVD-ene sine, og derfor kan guide på linje med innfødte (bortsett fra at de er jenter, og ikke eier retningssans). Liv Jorun er dessuten veldig opptatt av byens broer, så her mangler det ikke på trivia.

I morgen drar vi videre til Washington, men først må jeg bare finne meg noen nye bukser.

I dag skal jeg skrive om klær. Outfits. Og noe om presseetikk og Vær Varsom-plakaten. Og jøder. I bunn og grunn handler dette om jøder. Jeg skal til USA.

Som da jeg reiste i India, må opplevelser, følelser og frustrasjoner også denne gang formidles hjem. Jeg regner med at det er frustrasjonene som igjen får størst plass. Og spesielt frustrasjonene over vertskapet, denne gang noen jøder. Først en slags ansvarsfraskrivelse:

Om du er en del av vertskapet og leser dette ved hjelp av et tolkeprogram: Jeg, Mathias Jørgensen, regner denne bloggen som en critical analysis av dere og opplegget deres, og dette er den norske måten to act respectfully på. Dette er en del av min culture som jeg regner med at dere behandler med respect. Sånn. Da kan jeg starte.

Jeg er egentlig ikke så bekymret over å uttale meg ærlig om disse utlendingene. Jeg har ikke vært særlig aktiv i nærheten av den amerikanske ambassaden, så jeg står forhåpentligvis ikke i noen database som gir grunn til ekstra kontroll. Men folka som har invitert meg over er mektige mennesker. De er den jødiske lobbyen.

American Jewish Committee, eller AJC, er en over hundre år gammel sionistisk organisasjon som har som oppgave å "ta vare på jøders interesser over hele verden". De støttet det amerikanske angrepet på Irak og ønsker seg også et angrep på Iran. Men de ønsker altså i tillegg at jeg, en journalistikkstudent fra Volda, skal besøke dem i Washington, D.C. og New York. Hvorfor det?

Propaganda.

Og påvirkning.

Det er et ganske godt kjent faktum at norske journalister er venstrevridde, og at gjennomsnittsjournalisten heller tar parti med palestinere enn med israelerne. En positiv holdning til Israel er heller ikke noe man proklamerer høyt blant norske journalistikkstudenter, som kniser nedlatende bare noen nevner Fremskrittspartiet. "Her trengs det en holdningsendring", tenkte nok Rebecca Neuwirth, Director of Special Projects i AJC, da hun bestemte seg for å invitere nordiske journalistikkstudenter til Israel og USA for å se verden fra jødenes ståsted.

Og slik ble jeg en del av dette opplegget. Gjennom en enkel søknad har fem Volda-studenter, en Oslo-student, fem dansker, fem finner og fem svensker fått seg en gratis tur til Statene. Jepp, gratis. AJC blar gjerne opp noen hundre høvdinger for en mulig PR-gevinst i fremtiden.

Gjør dette meg korrupt?

Bryter jeg Vær Varsom-plakaten?

Korrupsjon. Rapporten Korrupsjon i Norge definerer det slik:

En fordel som ytes for å skape et skjult avhengighetsforhold eller løfte om et slikt avhengighetsforhold for å påvirke en handling eller unnlatelse hos mottakeren. [...] Det synes å være bred enighet om at økonomiske fordeler til en verdi av mellom kr 1000 og 10 000 skaper avhengighetsforhold mellom giver og mottaker. Korrupsjon i Norge, PricewaterhouseCoopers (1999)

Turen koster godt over tusenlappen, og uansett hvor dårlig den ender, vil jeg nok foretrekke AJCs politikk over en Julia Roberts-film også i fremtiden. Så ja, jeg er nok korrupt.

Vær Varsom-plakaten. Presseetikken gjør det ganske klart at man skal takke nei til smøreturer:

Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold. Vær Varsom-plakaten, pkt. 2.2.

Nå skriver vi ikke akkurat så mye om Israel på Nærnett, men integritet og troverdighet er noe man tar med seg til andre jobber. Denne turen er ikke på noen måte redaksjonelt begrunnet eller begrunnet i andre interesser enn at jeg synes det er veldig ålreit med en gratis tur til USA, så ja, jeg bryter nok Vær Varsom-plakaten.

Men lar jeg meg lure? Nei, dette gjennomskuer jeg. Selv om jeg sikkert kan miste troverdighet hos folk flest, lover jeg at disse folka ikke skal få påvirke meg. På andre måter enn i klesveien da: På den fronten har de nemlig allerede klart å frustrere meg. Og her kommer jeg endelig inn på outfits.

Disse amerikanera, disse jødene, de er så formelle av seg. I en av mange mailer forklarer Director-Rebecca kleskoden:

I'd encourage "business casual" – that means no jeans/short and shirts or nice sweaters rather than t-shirts (or on top of them). There are three occasions when you may want to dress a little more nicely

Jeg forklarer problemet: Jeg får ikke lov til å gå i olabukse. Jeg har bare olabukser. Jeg får ikke lov til å gå i t-skjorte. Jeg har stort sett bare t-skjorter. Dette er til vanlig bruk, og er allerede et problem. Men i tillegg skal vi ved noen anledninger kle oss enda penere. Jeg regnet ikke med å kle meg som i India, men så fine er de altså på det at jeg må gå til innkjøp av masse penklær bare for å snakke med noen jøder.

Hmpf. Business casual.

Joda. Skal vel klare å vise noe respekt. Men olabuksene ligger i baggen, og blir propagandaen for drøy skal jeg nok dra dem på meg så raskt at bestemor setter sabbatsmiddagen i halsen.

Akkurat nå sitter jeg på Gardermoen og venter på at et fly skal ta meg til Brüssel, og så videre til New York. Flyet til Gardermoen var forsinket, men jeg håper det bare var en uheldig start, og ikke noe som kommer til å prege turen. Alt er større i Amerika, sier de, sikkert også forsinkelsene.

9. april 1940 - Norge er idag i krig.

9. april 1940 handler avisens forside naturlig nok om at Norge er trukket inn i krigen vi helst ikke ville være en del av. Korte rapporter fra andre steder på sør- og østlandet melder om krigshandlingene, sammen med rapporter fra Danmark som hadde blitt angrepet samme dag. Ellers melder forsiden at veivokterne og høvelføreren i Sandar har gitt 130 kroner til Finnlandshjelpen.

På det jeg har forstått er andre side blir sakene mer interessante. Siden inneholder naturlig nok mest om krigen – som lederen – men også en del "vanlig" stoff – rettelser, leserinnlegg fra "Hygienisk interesserte" og statistikk fra arbeidsmarkedet.

Norge i krig. Leder.

Krigsutbruddet førte til en dobling av telefonbruken. "BRUK IKKE TELEFONEN TIL UNØDIG SAMTALE!" oppfordrer Sandefjords Blad sine lesere.

Hygienisk interesserte er ikke fornøyd med husdyrholdet på Stange.

Hvalaksjene hadde selvfølgelig en viktig plass i Sandefjords Blad for 70 år siden.

Den 10. april meldes det om dramatiske kamper i Horten. Jeg liker ordet "igåreftermiddag" som er benyttet i ingressen, og får litt lyst til å begynne å sette sammen ord på gamlemåten.

Noen dager etter invasjonen fortsatte meldingene om krigshandlinger, men det ble mer plass til anmodninger om hvordan man skulle oppføre seg, og tips om hvordan man blant annet skulle klare seg med mat i tiden som kom. Joda, det var alvorlige tider, men en og annen gladsaker var det likevel plass til:

En hund etter Wagnermusikk. Hadde det ikke vært for at dette er fra 12. april 1940, så hadde nok Peter vært en klikkvinner i en av VG Netts hundeserier.

Ingen tid for lystig sang.

Søk dekning om fly passerer over byen ...

... men ikke skrem folk unødvendig med motorsykkellyd. Nederste notis gir råd om hvordan man skal kjenne igjen fly, men jeg er litt usikker på om jeg ville brukt tid på å studere flyene, spesielt med advarselen over.

Min oldefars eldre bror var nøytralitetsvakt på Bolærne da krigen startet, og ble tatt til fange av tyskerne og sendt til tyske konsentrasjonsleire. Han kom aldri tilbake, men i følge et brev som ble smuglet ut, døde han på et sykehus i en av leiren.

Tyskerne inntok først Sandefjord den 16. april 1940, og etter det ser man at det ikke lenger er de samme menneskene som bestemmer i byen (eller så er man litt mer redd for å ikke føye seg). "En korrekt opptreden kreves nu av alle og enhver" står det i avisa 17. april.

Ordfører og politimester oppfordrer til rolig opptreden.

To uker senere, 1. mai, har avisen en rekke krigsrelaterte saker med glimt i øyet. Det er tydeligvis lov å erte gamle damer når det er krig.

Eldre damer, altså.

"Ungdommen nå til dags" fra en dame født på 1830-tallet. Min favoritt.

Det var mye Kongsberg-nytt i Sandefjords Blad før. Det er ikke rart når de er så ålreite folk. Så ålreite at de får være ute til ti om kvelden.

Åtte dager forsinket!

To av sidene jeg fant hadde jeg ikke notert noe dato på. En av disse var full av annonser, og i reklame er man stort sett optimistisk, krig eller ikke krig.

Det er krig, men kopper og lyspærer er fremdeles like billig!

Avissidene hopper mot slutten av krigen, til Hitlers død. Hitler tok selvmord 30. april 1945, men Sandefjords Presse (fellesavis for Sandefjords Blad og Vestfold) melder loyalt mot tyske myndigheter at Hitler kjempet mot bolsjevismen til siste åndedrag.

Adolf Hitler falt i kamp dagen etter han tok sitt eget liv.

Den andre udaterte siden (ut ifra innholdet tror jeg dette er 12. mai 1945) er fra etter frigjøringen der det blant annet fortelles om skjebnen til sjefen for det tyske sikkerhetspolitiet, Heinrich Fehlis. Det skrives også mye om all hjelpen som skulle komme til Norge fra Sverige, Danmark og Argentina (!).

Heinrich Fehlis tok sitt eget liv 11. mai 1945.

Argentina ga oss 4000 tonn hvete i 1945.

17. mai 1945 var selvfølgelig en stor festdag, men som pastor Ludwigsen er sitert på 18. mai var tiden fra 7. mai en lang feiring. Avisen forteller om barnetog, borgertog og russefeiring med rød-, blå- og gullruss (de som skulle vært russ under krigen). Det skrives også om russeavisene, der rødrussens avis var god, mens blårussens var "tynn og gav inntrykk av å ha blitt laget i en fart".

"Det var utvilsomt alle tiders barnetog."

Dette var sidene jeg fant, og jeg ønsker jeg hadde flere. Å se tilbake i tid ved å lese gamle aviser er veldig interessant, og jeg kunne ønske jeg hadde bedre tid da jeg satt på Sandefjord Bibliotek og så igjennom arkivet. Jeg tror jeg må tilbake en gang.

Her er alle sidene jeg ikke allerede har linket til i full størrelse:

PS: Jeg er ingen historiker, så mye av det jeg har skrevet ovenfor må tas med en klype salt.

Økt sikkerhet: På Leopold Cafe har vaktene skaffet seg hagle og metalldetektorer etter fjorårets angrep, der ti gjester og to ansatte ble drept. For skiftleder Eric Anthony (i midten) er gjestenes trygghetsfølelse det viktigste. Foto: Mathias Jørgensen

Klokken fem over halv ti den skjebnesvangre kvelden 26. november i fjor satt nattskiftleder Eric Anthony og snakket med tre venner på Leopold Cafe, en populær restaurant og bar i Mumbais turistområde. Skiftlederen og de tre kvinnene ante lite om de to mennene som fem minutter senere skulle entre restauranten og avfyre skudd mot gjester og ansatte.

Syv over halv reiste Anthony seg for en fjerde venninne, og gikk bort til kassen. Der stod han i to minutter før han gikk mot sideinngangen. Minuttet senere ble to granater kastet inn i lokalet.

– Den ene granaten landet ved ­kassen der jeg nettopp hadde stått, og den ­eksploderte rett her, sier Anthony og peker på gropen under bordet vi ­sitter ved. ­Kaféen har flere slike arr etter ­angrepet. Kulehull i vegger og vinduer er bevart som en dyster påminnelse om de grufulle minuttene.

Anthony forteller videre:

– Etter eksplosjonen begynte skyt­ingen. De to stod ved hver sin inngang og skjøt på måfå inn i folkemengden. Jeg gjemte meg utenfor. To av kelnerne var på vei ut til meg da den ene ble skutt. Jeg sa til den andre at vi måtte få han på sykehus, men han nølte på grunn av ­synet av blod og ble skutt selv. Vi mistet to kelnere den dagen.

Av jentene han hadde sittet med, ble en skutt fire ganger, tre kuler i magen og en i benet. En annen fikk benet ødelagt. Selv slapp Anthony unna med minst mulig margin da en kule streifet hodet hans.

– Gud reddet meg tre ganger den kvelden. Hadde jeg sittet ved bordet eller stått ved kassa hadde jeg vært død i dag, sier han.

I tillegg til de to kelnerne mistet ti gjester livet på Leopold Cafe under ­angrepene som har blitt omtalt som Indias 11. september. Ti terrorister fra den Pakistan-baserte terrorgruppen Lashkar-e-Taiba slo til samtidig på flere steder med bomber og skytevåpen, og lamslo Indias finanshovedstad i tre dager. Til sammen ble 172 mennesker drept, inkludert ni av terroristene. Angrepet har ytterligere forverret forholdet mellom India og nabolandet Pakistan. Pakistan nektet lenge for noen tilknytning til ­terroristene, men måtte til slutt innrømme at den arresterte terroristen Ajmal Kasab var Pakistansk statsborger. Både USA og India har lagt stort press på Pakistan for å få bukt med terror­gruppene som opererer i landet, og senest onsdag 25. november ble syv personer tiltalt for å planlagt Mumbai-angrepene.

Etter angrepene ble det rettet sterk kritikk mot myndighetenes håndtering av situasjonen, blant annet at kommando­soldater brukte ni timer på å komme seg fra Delhi til Mumbai, og politiets manglende reaksjon da de ble varslet om terroristenes landgang av lokale fiskere. Mange satt også spørsmålstegn ved hvordan ti personer kunne holde en av ­verdens største byer i sjakk i tre dager. Flere offentlige tjenestemenn trakk seg som følge av kritikken, men mange av disse, inkludert delstatens innenriksminister, er nå tilbake i sin gamle jobb.

Sikkerhetsspørsmålet ga også Indias turisme en knekk. I følge Indias turistdepartement la terrorangrepet en større demper på turismen enn det finans­krisen gjorde, og i januar kom det over hundre tusen færre turister til landet enn samme måned året før. Ikke før i juni viste tallene en svak økning, etter en massiv ­kampanje fra turistmyndighetene. Raj Kumar eier og driver et lite hotell i turistområdet Colaba. Han husker de første ukene som unormalt stille.

– Folk var redde. Alle reservasjoner ble avbestilt, og i to til tre uker hadde vi nesten ikke gjester. Vi som bor her forsto at alt var overstått, men for turistene var det vanskelig å føle seg trygge, forteller Kumar. Han får ofte spørsmål fra gjester om angrepet, og må stadig berolige dem om at alt nå er i orden.

På Leopold Cafe har de installert videokameraer og skaffet seg vakter med hagle og metalldetektor etter angrepet, men skiftleder Anthony innrømmer at det er mest for gjestenes trygghetsfølelse.

– Bedre vakthold kunne kanskje ­avverget angrepet noen steder, men det viktigste er at gjestene føler seg trygge, sier han.

Også på Taj Mahal Palace & Tower har sikkerhetstiltakene økt betraktelig. Det over hundre år gamle luksushotellet hadde hele verdens øyne rettet mot seg da terroristene holdt gjester og ansatte som gisler fra midnatt 26. november til morgenen den 29. I dag patruljerer sikkerhetspolitiet gatene utenfor landemerket i pansrede biler og inngangen er bedre bevoktet enn en flyplass.

– Metalldetektorene og skanningen er etter pålegg fra myndighetene, så det var vi pent nødt til å installere, forteller talsmann for hotellet, Nikhila Palat. Hun har ikke lov til å kommentere vaktholdet ytterligere, men stopper oss når vi vil ta bilde av utsikten fra toppetasjen:

– Myndighetene liker ikke foto­grafering herfra, beklager hun.

Metalldetektorer og overvåkings­kameraer er et vanlig syn over hele India, og daglig passerer man gjennom minst én port med blinkende rødt lys. Mange er dessverre mer til pynt enn til nytte. Portene piper stort sett uansett, og om vaktene er oppmerksomme nok til å høre lyden gjennomfører de en rask kroppsvisitasjon. Hotelleier Kumar mener det er andre ting enn metalldetektorer og kameraer som får han til å føle seg trygg:

– Kameraer gjør ingen forskjell, men vi har fått flere politimenn i gatene og folk er mye mer oppmerksomme, mener han.

Kumar måtte selv ta affære da to av hotellgjestene hans ikke kom hjem kvelden da angrepet fant sted. De to hadde planlagt et besøk på Leopold Cafe, og Kumar fryktet det verste. Neste morgen gikk han for å finne ut hva som hadde skjedd.

– Når jeg kom til Leopold så vi kuler, knuste vinduer, glass og blod overalt, men ingen av mine gjester var der. Vi fant dem til slutt på et annet hotell i nærheten, der de hadde søkt tilflukt etter å ha valgt et annet spisested i siste liten, forteller han. De to gjestene dro fra byen med første fly.

Kumar beskriver dagene som sjokkerende:

– Det var politi, sikkerhetsfolk og brannkorps overalt. Ingen barn lekte i hagene og det var ingen kvinner i gatene. Vi ble bedt om å holde oss innendørs, og gjorde ikke stort annet enn å sitte foran TV-en og bla igjennom kanalene, ­sjokkerte over det som fant sted.

Etterhvert begynte telefonene å ­komme inn fra hele verden. Stamgjester, venner og familie ringte for å høre om alt var i orden og for å gi sin støtte. For ­Kumar var det helt uventet:

– Hele verden var med oss den dagen.

Også på Taj Mahal har de mottatt en rekke støtteerklæringer etter angrepet. Stamgjestene strømmet til gjen­åpningen av tårnfløyen den 21. desember for å vise sin støtte, og selv om 65 prosent fulle rom vanligvis er dårlig i høysesongen, var det et lyspunkt i en ellers trist tid for hotellet. Brann, bomber og kuler hadde skadet den eldste fløyen, og flere rom og restauranter ble ødelagt totalt. Noen av restaurantene er i dag gjenoppbygget, men en del arbeid gjenstår ennå med rommene og suitene.

Også psykisk har det vært mye å rette opp for de ansatte som var tilstede under det seksti timers lange gisseldramaet. Flere måtte gå i terapi, og har fortsatt problemer med å snakke om angrepet. Talsmann Nikhila Palat forteller at det har vært veldig viktig å ta vare på de ansatte.

– På tross av finanskrisen, og på tross av at halve hotellet har vært stengt har vi ikke sagt opp en eneste av våre 1700 ansatte. De fleste har jobbet her i over ti år, og for mange er det hjemmet deres, sier hun. Hun forteller videre at de fleste ansatte ble igjen på hotellet når det ble stormet av terroristene, for å hjelpe gjester ut gjennom de labyrintlignende ansattkorridorene.

I motsetning til Leopold Cafe som har beholdt kulehull og lignende som et minne, har Taj Mahal valgt å reise et minnes­merke for de døde med en ­protokoll der besøkende kan skrive sine hilsener. Bok etter bok har blitt skrevet ut siden i fjor.

– Vi ønsker ikke å ta vare på de vonde minnene fra terrorangrepet, men heller hylle heltene som mistet livet for å redde andre. Vi vil ikke at én hendelse skal overskygge alle de positive minnene folk har fra dette hotellet, forteller Palat.

Mumbai står samlet. India står ­samlet. Det er svarene vi får når vi spør inn­byggere i Mumbai om hva som er ­endret etter terrorangrepet. I dagene etter ­angrepet kom det fordømmelser fra alle religiøse grupper rundt om i landet, og til og med de revolusjonære venstreradikale Naxalittene overrasket med å hylle ofrene, både sivile og politifolk.

– India er et stort land, med mange forskjellige folk og religioner, men ikke en eneste gruppe støttet angrepene. Vi står mye mer samlet i dag, mener Kumar og får støtte av Anthony:

– Før var det et mye skarpere skille mellom de religiøse grupperingene, men nå står alle samlet i kampen mot ­terrorisme, sier han.

Han forteller at de første arbeids­dagene ble lettere med all opp­muntrin­gen de fikk fra utenforstående. Så mange folk kom for å vise sin støtte at politiet så seg nødt til å stenge ­restauranten bare to timer etter gjenåpningen. Anthony mener en slik innstilling kan hjelpe vel så mye som økte sikkerhetstiltak med å forhindre fremtidige angrep.

– Folk i Mumbai er mer på vakt, og vi er mer forente enn for et år siden. Vi må ta med oss det positive og komme oss ­videre, avslutter han.

Dette er eksamensoppgaven min i kurset Reportasjearbeid i framand kultur ved Høgskulen i Volda, høsten 2009. Artikkelen og bildet er lagt ut med en Creative Commons-lisens, noe som betyr at de kan brukes fritt til ikkekomersielle formål, så lenge jeg blir navngitt.

Syv uker i India. Femtien dager med svette, støv og stekende sol. Femtien netter med mygg, støy og klamme laken. Atten reisedøgn, femten forskjellige hotell, fem togturer, åtte flyavganger og hundretalls timer i bil, rickshaw og buss. Etthundreogfemti restaurantmåltider, femti prosent løs mage, førti prosent hard mage, ti prosent håndterlig mage.

Én eneste god madrass.

Reisen har tatt på. Nakken er stiv, ryggen verker, nesa er tett og magen? Den bytter fortsatt mellom å være ertesuppe og sement.

Jeg er lei, og gleden over den første grillpølsa på Gardermoen og dyna hjemme på Heltne kommer til å bli stor. Men før jeg tar den negative biten og oppgjøret med alt jeg ikke kommer til å savne med India, vil jeg kjøre det klart og klisjéfylt at jeg naturligvis sitter igjen med massevis av noe som ikke kan måles med tid eller tall, nemlig minner (det kan forresten kanskje måles i antall bilder og videoer, 3314, eller antall A4-sider blogginnlegg, 68, men det blir for nerdete). Minnene finnes det selvfølgelig både gode og dårlige av, men felles så er de alle veldig viktige minner som jeg vil ha glede av i lang tid fremover.

Kamera er stas. Det ble en del bilder til slutt, også.

Blant minnene finner jeg morsomme episoder (som da Silje senest i går fant ut at flyet hennes hjem var kansellert på grunn av Lufthansa-streik), triste episoder (ansiktsutrykkene til de øvrige lærerne ved Mangalore University da de måtte så ved siden av den kasteløse læreren på et gruppebilde), pinlige episoder (da mine fulle medstudenter vekket uteliggere for å gi dem penger midt på natta) og skuffende episoder (da jeg ikke fikk intervjuet en av Mumbais beste politimenn, etter 3 dager på telefonen). Sammen med disse minnene sitter jeg igjen med flere nye venner og masse nyttig kunnskap, men kanskje viktigst av alt er den nye muligheten min til å nikke anerkjennende når jeg møter andre som også har trålet Indias viktigste turiststeder: "Ja, de sølvkrukkene er store, og joda, det må ha vært Asias største kirkeklokke."

Også har vi alle blitt mye mer liberale i prat om avføringen vår. Det er egentlig bare kos nå.

Men nå må jeg ta et oppgjør den kulturrelativistiske holdningen og du-og-de tankemåten som ble prakket på oss før vi dro fra Norge. Det var lærer-Torgeir som kom med de vise ordene en septemberdag i Volda: Det er vår reaksjon som er problemet, ikke deres levemåte. Beklager, men i veldig mange sammenhenger er det feil. Ikke fortell meg at det er min reaksjon som er gal når jeg ikke gir en tigger penger etter at han har kloret opp halve leggen min. Ikke fortell meg at jeg tar feil når jeg sier at Ganges er skitten, selv om den etter hinduistisk lære er det reneste av det rene. Og det er i hvert fall ikke noe galt med min reaksjon når jeg reagerer på forskjellsbehandlingen som gjennomsyrer det Indiske samfunnet så til de grader – både i positiv og negativ retning for min del. Sorry, India, men det er dere det er noe galt med når dere behandler kuer bedre enn mennesker.

"The very finest silk", påsto skredderen som sydde shervanien min. Jeg prøver å stole på han.

Og så, resten av det jeg absolutt ikke vil savne med India:

• Svindlerne
• Folk som påstår de kan engelsk
• Hierarkiet i trafikken
• Doruller med tre tørk
• Frokosten
• Byråkratiet
• Forestillingen om at India er langt fremme på teknologifronten. Det eneste som "boomer" i India er befolkningsveksten, trafikken og en og annen bombe her og der.

Men det er også mye jeg vil savne med India. Møter man først ærlige mennesker er de veldig hyggelige, og er de for en gangs skyld gode i engelsk kan man ha det veldig morsomt, og kanskje til og med få seg noen nye venner. Oppholdet i Manipal var turens ubestridte høydepunkt på grunn av dette, og det som gjør at en retur til India virker veldig aktuell. Kanskje til og med for videre studier.

Som en avslutning på denne India-bloggingen vil jeg takke alle som har gjort denne turen uforglemmelig. Jeg vil takke Lånekassa for at vi har levd som millionærer her nede, den indiske ambassaden for at de slapp oss inn i landet, og Høgskulen i Volda med Torgeir og Jan i spissen som ga oss muligheten til å reise som en del av studiene. Jeg vil takke Shivam, Shrikant, Anna, Rukma og alle de andre elevene og lærerne ved Manipal University som tok oss så godt imot. Takk til Elise som gikk med på å lage middag og vaske opp uten meg i syv uker, håper det gikk bra. Og selvfølgelig takk til hele reisefølget, dere er en fantastisk gjeng (spesielt takk til Magnus, som jeg har delt seng med de siste syv ukene)!

Fir milenge, India, på gjensyn.

:D

Nå fungerer forresten alle filmene på nettsiden og videoene i de andre innleggene jeg har lagt ut. Takk til Arne-Daniel som gjorde meg oppmerksom på feilen.

Hva gjør man når man er forkjøla og ikke orker å gå ut i det varme været og stressende gatene? Man lager informasjonsfilm for det tåpelige hotellet man bor på, naturligvis.

Hotel India har blant annet doruller som holder til to tørk, dørhåndtak som faller av og en helt-på-jordet-logikk når det kommer til ENØK-tiltak. Det er nemlig bare varmt vann i dusjen tidlig om morgenen og sent på kvelden, dette for å spare energi. Det er greit i seg selv, men når vannet uansett må stå på i et kvarter før det blir varmt, sparer man ikke akkurat på vannet i et område som sårt trenger det.

Vi er nemlig i Varanasi, hinduenes helligste by, ved bredden av Ganges, hinduenes helligste elv. Her har de bøttevis av badeplasser der seksti tusen dypper kroppene sine i det septiske vannet hver dag. At elven inneholder halvannen million endetarmsbakterier per hundre milliliter (over fem hundre og det regnes som utrygt å bade) ser ikke ut til å stoppe dem. Vi har tilogmed observert folk drikke vannet som renner fra byen og ned i elven, som etter det vi skjønner bare kan være en ting: urin. Vi har spurt dem om de ikke forstår at det er skadelig, men neida: Mor Ganges vil aldri skade noen. Tvert imot, kroppen blir renset.

Folk i Varanasi er altså teite. Og svindlere. Lonely Planet forteller oss at vi ikke skal stole på noen i denne byen, alle er kjeltringer. Og alle pusher deg hele tiden. Silkeskjerf, "nice suits", marmorfigurer og skulpturer som er skåret ut av "one piece of wood", det er ikke måte på hva jeg liksom skal ha bruk for. Slitsomt.

Nå er jeg veldig klar for å dra hjem til Norge.

Forgjeves prøver jeg å rense Ganges med resten av Antibac-flaska mi. At firehundre millioner mennesker er avhengige og lever av denne slamgrøten er helt uvirkelig.

Stor fil. Ha tålmodighet.

Nesten halvparten av inderne klarer seg uten nok mat, rent vann og en lys fremtid – altså normale menneskelige behov. Så hva er det egentlig inderne absolutt er avhengige av? I denne bloggposten har jeg samlet ti ting som er helt nødvendige for at India skal være India.

Blåpapir

Om noe først skal gjøres ordentlig i India, så skal det gjøres ordentlig. Det innebærer kvittering på alt, og kopier av kvittering på alt. Og siden India ligger tiår bak oss på teknologisiden, kopieres alt lettest mulig ved hjelp av blåpapir. India hadde ikke fungert uten.

Bilhorn

Trafikken i India er helt avhengig av trafikkantenes evne til å bruke hornet. Tutingen er vanligvis en erstatning for blinklyset, men kan bety flere ting avhengig av hvordan man tuter. En vanlig form er bare å tute for å minne andre trafikkanter på at man finnes, kall det gjerne et behov for å proklamere ens eksistens. Om man er en stor rask buss brukes hornet heller for å true motgående trafikk med at det faktisk er deres problem om de treffer bussen front mot front, selv om det er bussen som er i feil kjørebane. Myndighetene i India forsøker å stoppe den overdrevne bruken av hornet, men tvetydige kampanjer som "Do you have a honking problem? Get treatment" har ikke overraskende feilet, og når hver eneste større lastebil har påskriften "Please Horn" har India fortsatt en lang vei å gå før de ikke lenger er avhengige av bilhornet.

Små, blinkende LED-lamper

Jeg har fått lest litt hindumytologi som del av pensum dette halvåret, men blant apeguder, elefanthoder og et foreldet kvinnesyn har jeg ikke klart å finne noe som sier at alt blir mye helligere omkranset av masse LED-lamper. Likevel finner du dem overalt der du finner gudebilder, og jo flere farger, og jo mer de blinker, desto helligere ser de ut til å være. I tillegg er det ikke antall stjerner, anbefalinger eller god mat som gjør en restaurant til en god restaurant, men hvor mye den ligner et juletre. LED er status i India.

LED = hellig.

Metalldetektorer

India er et land med mange motsetninger og mye uenighet. De siste årenes terrorangrep har ført til økt sikkerhet rundt offentlige bygg og andre terrormål, og en form for sikkerhetstiltak er metalldetektorer av typen man går igjennom for å avsløre metallobjekter man bærer på seg. Problemet er at de ikke ser ut til å ha noen funksjon, enten man er på en togstasjon eller en flyplass. På togstasjonene kommer man igjennom uansett hvor høyt maskinen piper, og på flyplassen blir man sjekket med hånddetektor selv om maskinen tier. Svaret på hvorfor ingen bryr seg på togstasjonene er visstnok at vaktene ikke hører pipingen der de sitter, og ikke gidder å sjekke. Så hvorfor er metalldetektorer på denne lista, når de i praksis ikke har noen verdi? Rett og slett fordi man uansett må bruke dem, og går man utenom selv om maskinen er slått av, blir man stoppet. Det minner mer om et nødvendig sikkerhetsrituale enn et sikkerhetstiltak, altså.

Skiltmaling

Hvorfor bruke penger på maling til huset ditt når du kan få det malt gratis i den fineste rødfarge med en stor teleoperatør-logo på? Vanlige reklameskilt og reklameplakater finner du også i India, men som oftest er budskapet malt direkte på overflaten. Går du på butikken for å handle maling får du ikke valget mellom egghvit, rørosrød, stavernsgul og frostrøyk, men heller Airtel, Vodafone, Kingfisher, Reliance Mobile og Tata. Skal produktet ditt selge i India nytter det altså ikke med reklamefilmer på TV, du er pent nødt til å kjøpe noen tusen husvegger også.

Skiltmaling er den fineste maling.

The Indian Head-wobble

Spesielt populært sør i India, er The Indian Head-wobble en kroppsspråk-tolkers mareritt. Denne åttetallsbevegelsen av hodet tolkes først som en blanding av risting og nikking, altså et tegn på usikkerhet, men viser seg raskt å bety noe helt annet. Noe helt uforståelig, faktisk. Noen ganger betyr det ja, andre ganger nei. Noen ganger er den en bekreftelse på at beskjeden er oppfattet, men ikke nødvendigvis akseptert, og andre ganger er det et uttrykk for uvitenhet eller respekt. Magnus har forsøkt å forklare fenomenet i sin blogg, og jeg tror vi kan være enige om at det uansett er et håpløst prosjekt å komme med en fasit. Det som er sikkert er at inderne er helt avhengige av hoderistingen, siden den er stort sett den eneste form for kroppspråk de forstår.

Moped og overlast

Selv om den indiske middelklassen øker, er det fortsatt mange som ikke har råd til bil. De som ikke har råd, men har litt bedre råd enn syklistene, skaffer seg moped, og det finnes titalls millioner av mopeder på indiske veier. Moped er intet nederlag, vel å merke, for en inder kan bruke mopeden til akkurat samme formål som en bil. Familier på fire-fem-seks personer har ikke noe problem med å komme seg rundt på en moped, det er bare å holde på sarien/turbanen med den ene hånden og personen foran deg med den andre. Har du investert i en moped kan du også uten problemer starte flyttebyrå. Senger, bokhyller, flere kasser brus og oljefat får fint plass på mopeden – bare sørg for å holde balansen. Med dagens indiske veier er mopedens popularitet helt nødvendig – skulle de byttes ut med småbiler hadde veisystemet kollapset ytterligere, og India hadde stoppet opp.

Ferister

I et land der du kommer i større trøbbel om du kjører på ei ku enn et menneske, og kua di har større sjanse for å havne på gamlehjem enn deg selv, sier det seg selv hvem som er øverst på rangstigen. Få av Indias 282 millioner kuer går i innhegninger eller bånd, og når de må behandles bedre enn din egen bestemor, er det lite du kan gjøre for å unngå at de skal plage deg. Derfor er ferister utrolig populært, og enhver hage, parkeringsplass eller hotell med respekt for selv har ferist innstallert for å beskytte planter og gjester.

Ferister er den eneste måten å beskytte seg mot hellige plageånder.

Assistenter og unødvendige arbeidsplasser

I et land med flere tusen år gamle klasseskiller finnes det nesten alltid en person under deg i rangstigen, og i et land med 1.2 milliarder mennesker må det finnes mange unødvendige arbeidsplasser. I India har alle en assistent. På et kontor er det ikke snakk om å gjøre noe så trivielt som å lete etter en konvolutt i skrivebordsskuffen; nei det må man ringe på assistenten for å få gjort. Det samme gjelder å sette på air condition, veksle penger og sette på lyset. Det er også mange som kansje ikke er assistenter, men like unødvendige. På en restaurant tar én kelner bestillingen, én serverer drikke, én serverer mat og én tar i mot betalingen. I tillegg har du personen som trykker på kølappknappen i forretninger, personen som skrur igjen krana på den offentlige drikkefontenen og han som jobber som papirdispenser på restauranttoalettet. Få nordmenn hadde kanskje klart seg alene uten alle servicegodene vi har i samfunnet, men jeg tror ikke mange indere hadde klart seg på egenhånd heller.

Ræl, juggel, nips, dill og dall

Juggelbusinessen er stor i India. Overalt selges gudenips, pynteræl, dolledill og andre typer snurrepiperier. At det kan omsettes så mye ubrukelig dall at ditt-og-datt-bransjen går i pluss er for meg helt uforståelig. Den eneste grunnen jeg kan finne til at forskjellig krimskrams selges i så stor skala er at Indias økonomi er sårt avhengig av det. Ting-og-tang-næringen sysselsetter millioner, og hadde du tatt alle de ubrukelige dingsene fra India, ville arbeidsledigheten økt med flere prosentpoeng enn det henger plastarmbånd på et gjennomsnittlig sarikledd rynketroll.

Lettere form for juggel.

Når jeg tenker på en ørken så tenker jeg et tørt, øde landskap kun dekket av sand og en og annen busk – urørt av mennesker og langt fra sivilisasjonen. Dette er naturligvis en idealørken/klisjéørken, og det var ikke det jeg forventet meg når vi meldte oss på kamelsafari som en del av rundreisen vår i Rajasthan. Jeg visste at for å gjøre turen mest mulig turistvennlig ville den ikke være lang og vi ville aldri komme alt for langt ut i villmarka. Det fikk jeg rett i, men jeg var ikke forberedt på at naturopplevelsen skulle være så tilrettelagt.

Det hele startet med at vi ble lastet ombord i en jeep sammen med en kasse mat og to franskmenn. En snau times kjøretur senere møtte vi kamelene, en til hver av oss. De ble alle bundet sammen og ledet av en gående, engelskspråklig guide. Halvannen time med hompetitten, pukkelklamring og såre lår, og vi var framme på bakketoppen der vi skulle overnatte. Kamelene ble parkert i en liten landsby noen hundre meter vestover, og i alle andre himmelretninger skimtet vi lignende leire som vår egen.

Kokken, maten og sengene var allerede blitt kjørt inn med den samme bilen som slapp oss av i veikanten. Vi hadde tatt med vann til maten selv, men kunne like så godt handlet både cola og øl av den vandrende bartenderen som hadde alt kaldt i striesekken sin.

Kald øl midt i ørkenen høres ut som en luftspeiling fra en Donald-tegneserie, men de var faktisk ganske ekte.

Etter obligatoriske "kamel i solnedgang"-bilder, det påfølgende nattemørket og en god vegetarmiddag var det tid for å gjøre klar lakenposer og dyner. I det fjerne så vi lyset fra byen og en mobiltelefonmast. Jeg benyttet anledningen til å tvitre og oppdatere Facebook-statusen, til friluft-Magnus' store fortvilelse (ser nå at den ikke ble oppdatert, selv om SMS-en ble sendt). Da klokken nærmet seg halv ni la vi oss under dyna og nøt stjernehimmelen til lyden av etniske trommer fra ikke fullt så etniske trommeslagere noen kilometer unna. Rent romantisk var det, og stemningen ble ikke noe dårligere av lav fransk prat og østkantsnork fra min venstre side.

Magnus setter standarden med sokker i sandalene. Legg også merke til buksa oppi sokken på høyre ben.

Nattesøvnen kom raskt, og ble kun avbrutt av kulden, og en og annen bille som ville kose litt på steder jeg ikke liker kos fra biller. Halv åtte ble vi vekket med te og en enkel frokost. Etter frokosten var det "check out time" og pakking av sakene. Ørkensafarien ble avsluttet med tjue minutter på kamelryggen langs en oppkjørt sti mer forsøplet enn en gjennomsnittlig norsk riksvei.

Magnus spanderte hatt på oss før ørkenturen. Det var som vanlig umulig å finne en som passet til mitt hode.

Ørkenen her i India er altså veldig gjestmild, kanskje litt i overkant. Vi kunne like så godt sovet på plenen utenfor hotellet. Men hadde vi det morsomt? Ja! Uansett hvor lite primitivt, øde, ekte og spennende turen var, så var det deilig å sove under åpen himmel og kjenne litt på luft uten eksos eller luft nedkjølt av air condition.

ALT skal dokumenteres.

PS: Dagens sitat fra en innpåsliten selger: "Excuse me, will you give me a chance to rip you off?".

Etter vi forlot Pushkar for en ukes sightseeing i Rajasthan har vi vært med på mye forskjellig. Vi har sett murstein fra alle tidsaldre, møtt mange underlige og interessante mennesker, bodd på luksushotell (etter vår standard) og tilbrakt utallige timer i bil med vår kjære sjåfør, Vishnu. Også har vi blitt vant til trekken, da.

Hotellet i Udaipur var luksus etter vår standard. Det hadde badekar og tjue lysbrytere.

Først må jeg fortelle litt om Vishnu. Den niogførti år gamle guiden har flereogtjue år bak seg som turistsjåfør, og det er åpenbart at han har kjørt rundt med både det ene og det andre opp igjennom sin karriere.

To unge gutter er nok ikke noe unntak.

Allerede fra første kvelden var han tydelig på hvilke av stedene vi skulle besøke vi kunne kjøpe øl. Greit nok, men det er egentlig ikke for ølet Magnus og jeg tok denne turen, og fristelsen er ikke akkurat så stor når de øvrige turistene stort sett er seksti år gamle tyskere, eller en sutrete brite som sikkert heter Brian.

Men Vishnu er flink til å anbefale steder vi kan spise mat. Og få oss øl. Kanskje litt for god. Han sørger for å fortelle oss restaurantnavnet og veibeskrivelsen så mange ganger at det går på samvittigheten løs når vi lyver om at vi faktisk har besøkt stedet og likt maten der.

Men det er ikke bare restauranter vår kjære sjåfør (tydeligvis) får provisjon fra. Vi kan nemlig ikke stole på noen eller noe – bortsett fra de Vishnu selv går god for. Uheldigvis har denne misantropiske holdningen smittet over på Magnus og meg, og vi stoler nå ikke på noen i det hele tatt.

Ikke engang vår egen sjåfør.

Det er kanskje like greit at vi har lært oss å si nei til han. Vishnu har nemlig en annen forestilling om hvorfor to unge gutter tar seg en tur til India.

Kama sutra.

Vishnus voldsomme interesse for fenomenet åpenbarte seg for oss mandag morgen i Udaipur, da han spurte oss om vi hadde kjærester. Joda, det har jeg, og ja, jeg savner henne.

Aha! Savn! Det kunne Vishnu hjelpe med. Hans gode råd var at vi skulle finne oss noen damer før ørkensafarien i Jaisalmer, og da: "Dsika, dsika. You understand? Indian Kama sutra, very nice!"

Vi takket pent nei, så Vishnu gikk dessverre glipp av den provisjonen. Den tydelige mangelen på interesse hos oss har likevel ikke satt noen stopper på hans hinting til nattlige aktiviteter, tvert imot. Støtt og stadig presser han fram et "dsika, dsika" og senker farten når vi passerer jenter langs veien. Men for all del, han kan da kjøre bil.

Lake Palace, Udaipur.

Og mange av de stedene han kjører oss til er nok egentlig beregnet på litt eldre mennesker. Gamle bygninger og botaniske hager og lignende. Kanskje litt kjedelig, men disse stedene er jo steder vi har betalt for å besøke, så da kan vi ikke klage. Vi har heller bestemt oss for å angripe problemet på en positiv måte, med vår egen form for turisme.

Ryggsekkturisme, charterturisme, sexturisme, økoturisme og risikoturisme er sikkert kjente begrep for de fleste, men vår form for turisme – ironisk – må kanskje forklares.

Ironisk turisme er ganske enkelt at man bare later som man liker de stedene man besøker, kanskje tilogmed litt for godt. Og det gjør faktisk besøket mye artigere.

Denne "fantastiske" parken måtte vi visstnok absolutt besøke. Og det var jo moro, det.

Når man kan tulle med hoppebilder foran en forfallen fontene, kvinnelige turister som ikke slipper inn i templer på grunn av at det er den perioden av måneden mensen (ingenting er tabu i min blogg!) og maharajaens kongelige toalett, har man det i hvert fall morsomt. Respektløst sier du, javel sier jeg, men nå stiller de også ut utrolig mye teit.

Ingenting er så kjedelig som å ikke få slippe inn på et museum ...

... så da hopper vi utenfor et Jain-tempel istedet.

En slik ting er den snablete hesten til maharajaen. Ganske teit, men den er i hvert fall en av få ting med en historie verdt å fortelle.

Det har seg nemlig slik, at på den tiden da maharajaen regjerte og gikk til krig mot nabostatene, brukte de elefanter i krigføringen. Og ikke hvilke som helst elefanter, men sørpe fulle elefanter med et stort sverd bundet til snabelen. Disse ravet rundt på slagmarken og meide ned det de kom over, venner som fiender, dyr som mennesker, maharajaer som bønder. Men maharajaen ville helst ikke bli meid ned av en elefant med sverdsnabel, så han kom på ideen med å forlenge nesa til hesten sin så elefanten skulle tro den var en elefantunge.

Og det virket! Elefanter slår nemlig ikke ungene sine på fylla. Flott.

"Vi har ikke elediller eller krokofanter, men vi har en hest med falsk snabel."

Bortsett fra å se på snabelhester på museum i Udaipur, så vi blant annet på verdens største samling av Ganesh-figurer, noe som var Norge Rundt verdig. Vi var også innom en kunstskole, der jeg slo til på en indisk tradisjonell sherwani, skreddersydd, selvfølgelig. Men den skreddersydde drakten er langt ifra så interessant som skredderen som tok målene mine, han er nemlig prins, og ville gjerne fortelle oss sin livshistorie.

Den unge prinsen (med navn som jeg unnlater å publisere) bor i Udaipur, men regjerer over tolv nærliggende landsbyer som bestefaren hans fikk av maharajaen i sin tid. Forsøket på å leve som en playboy og gifte seg med en britisk jente ble hardt og brutalt slått ned på for litt over fem år siden, da faren bestemte seg for at han skulle gifte seg tradisjonelt innen egen kaste. Fjortentusenfemhundre mennesker kom i bryllupet, som varte i seks dager, og på de følelsesladede brudebildene ser man begge familiene gråte på brudeparets vegne – nå tilhører de ikke lenger far og mor, men hverandre.

De eneste personene uten følelser var brud og brudgom, som jo ikke ville gifte seg med hverandre. Prinsen husker kun følelsen av lettelse når han så den ferske kona for første gang: Hun så heldigvis ikke helt forjævlig ut. Ett år etter bryllupet fikk faren sin andre befaling oppfylt, et barnebarn.

Hva gjør så en indisk prins som har det han trenger, og mer til? Han har flere butikker, er naturmedisiner, jobber som skredder, maler indisk miniatyrkunst og guider VIPs rundt på bymuseet – alle ting han liker. Han tar også på seg lengre guideoppdrag, og mye tid hjemmefra betyr mye tid borte fra kona, tid som kan benyttes til aktiviteter med kvinnene han "guider" (trengs det mer hinting?).

Er denne typen utenomekteskapelige aktiviteter egentlig så gale når ekteskapet er ett han har blitt tvunget inn i? Jeg synes ihvertfall det er vanskelig å klandre han for det. Dette var mitt første møte med et offer for de strenge tradisjonene som fortsatt står sterkt i India. Prinsens historie viser heldigvis at misnøyen øker, og han vil ikke la barna sine gjennomgå det samme.

Forøvrig var han en hyggelig fyr som ga Magnus og meg to glass te og noen små malerier han hadde malt.

Hvor mange personer ser du på bildet? Èn er visstnok rett svar, om man teller som indiske kunstnere (èn person i bevegelse).

Etter to netter i Udaipur dro vi videre til Jodhpur for en natt. Der gjorde vi ikke mye annet enn å prøve å finne en restaurant og besøke det lokale fortet. På fortet benyttet vi naturligvis ikke sjansen til å få gratis headsettguide, for alt er jo så mye morsommere når vi finner på vår egen historie. Vi fikk tatt de obligatoriske hoppebildene og nytt utsikten over den blå grå byen.

Nå har vi ankommet Jaisalmer, og her skal vi være tre netter, med en natt i ørkenen. Det er noe vi gleder oss veldig til, og forhåpentligvis blir det litt mer spennende enn gamle fort.

Jeg kommer ikke til å bruke dress igjen.

Fredag forlot jeg og Magnus de andre i Mumbai. Flyturen gikk fra den samme flyplassen der vårt flyselskap var involvert i en nestenulykke dagen før, og endte på flyplassen i Jaipur, som ligger bare noen kilometer unna et bensinlager som hadde stått i brann siden dagen før. Da hjelper det på at sjåføren som skal kjøre oss rundt i Rajasthan den neste uka har bilbelter og sier han er glad i livet.

Første stopp var Pushkar, en liten, hellig landsby med en liten, hellig innsjø. Litt for liten, kanskje, for den var nemlig tørket helt ut. Det gjorde det nok litt surt for alle de tusen pilgrimmene som nettopp i disse dager valfarter til byen for den årlige kamelfestivalen – og for å bade i den hellige innsjøen.

Bunnen av den hellige innsjøen, nå redusert til en hellig pytt.

Her i Rajasthan er klimaet helt annerledes enn i sør. Det er tørt, steinete, støvete og kaldere om nettene. At det er kaldere om nettene er bare deilig, men Magnus, stakkar, han har nok ikke så godt av det. Magnus er gammel, skjønner dere. Han er tjuetre, og har begynt å kjenne trekken. Heldigvis er Magnus forberedt på trekken, og har med seg flere gensere og en hals fra militæret. Og han sier det hjelper mot trekken.

Det er ikke første gang Magnus sin alder tydeliggjør seg på denne turen. I Mumbai kjøpte han boller med sukat, og i Manipal kjeftet han på ungdommen som hygget seg med fyrverkeri og raketter (vi har ikke hatt noe regnvær, så ingen klaging på gikta hittil). Han er også utrolig glad i gamle bygninger, i motsetning til meg, og storkoser seg her i Rajasthan, som stort sett består av gamle bygninger.

Er det noe galt i å være gammel, spør du? Nei, det er ikke det, og Magnus sin livserfaring er god å ha med seg på turen. Men Magnus kan bli litt for lik de andre gamle menneskene her, han kan bli litt for lik pensjonerte bleikfeite briter som vralter rundt med videokameraene og solhattene sine. Ikke utseendemessig, kanskje, men de liker i hvert fall de samme tingene. Templer og sånt. Og når de liker de samme tingene, havner de de samme stedene, og da havner jeg også der. Og da blir jeg også gammel. Jeg vil ikke være gammel. Jeg vil ikke sammenlignes med de gamle. Men det blir jeg. For de lokale her nede er jeg akkurat den samme som en sekstiåtte år gammel tysker. Uff.

Dette er meg, Mathias. Legg merke til kamel, pensjonister og solhatt i bakgrunnen.

Men nok om det, og mer om hva som skjer fremover. Etter vi forlot kamelfestivalen i Puskhar (det var skuffende få kameler der, forresten) i dag morges, har vi nå ankommet Udaipur. Det var en lang biltur, med ett stopp på grunn av punktert dekk og ett stopp for lunsj, som i følge sjåføren vår var "not very clean, but good food". Her i Udaipur skal vi se på gamle bygninger (surprise!) og andre gamle ting som nok ville interessert meg mer om femti år. Men (et stort men), deler av Octopussy er filmet her, og Bond-nerden i meg sier ikke nei-takk til et besøk på luksushotellet der Roger Moore spradet rundt i krokodilledrakt, våtdrakt og nystrøket dress en gang tidlig på åttitallet (nå er du misunnelig nå, mormor).

Ferden i Rajasthan går videre til Jodhpur på tirsdag, og Jaisalmer på onsdag. I Jaisamler skal vi på kameltur i ørkenen og overnatte i telt, før vi på lørdagen skal kjøre tilbake til Jaipur. Der blir vi to netter, før vi tar nattoget til Varanasi. Der skal vi være to netter, og så drar vi tilbake til Delhi til fredag 13. november. Grunnen til at jeg ramser opp denne reiseplanen er at jeg ikke tror hvert enkelt besøk oppfyller nyhetskriteriene for bloggen min, så det kommer nok heller et samleinnlegg mot slutten.

I mellomtiden skal jeg heller forsøke å legge ut noe litt mer interessant. Om ikke trekken tar livet av meg da. Hehe.

Mumbais unike miks av britisk gammel murstein og andre rare bygg er noe av det mest overhypede med byen. Denne dagsturen vil ta deg innom mange av disse stedene og er en fin måte å unngå å måtte slå ihjel tiden på hotellrommet. Dette er noe annet enn det Lonely Planet vil fortelle deg.

Start i Dongri, et av Mumbais slumområder. Kun én slu taxisjåfør blant førti tusen vet hvor hotellet i dette området ligger, så ikke regn med å klare å finne frem om du ikke blir lurt av nevnte taxisjåfør til å overnatte her. Hast ned forbi rotter, geiter og en togstasjon med et håpløst langt navn (som tidligere ble kalt noe mye lettere, men mer koloniale "Victoria Terminus") til turistområdet Colaba. Fortsett mellom merkeklærbutikkene og merkekopibodene til du treffer på de ballongselgende hasjlangerne som pusher postkort og kaller deg sin venn.

Etter en halvtime med vennskapsforespørsler setter du deg ned på Leopold Cafe for et øltårn og en hvassen kyllingpølse. Mens du heller nedpå de fire literne med morgenpils kan du beundre kulehullene som fortsatt pryder veggene etter terrorangrepet i november 2008. Sørg for at servitørene tuller med betalingen før du igjen tar bena fatt og passerer de ballongselgende hasjlangerne mot Gateway of India, en stor steinbue som ble reist etter et kongebesøk i 1911. I dag fungerer den mest som inntektskilde for printerkongen og hærskarene hans av turistfotografer.

Printerkongen på sin trone.

Når du har posert på bilder med femten indere og blitt lurt av en prest til å spise sukkerkuler kan du roe nervene inne på Taj Mahal Palace & Tower. Inne på det berømte luksushotellet tar du Indias raskeste heis opp de nitten etasjene for å beundre den fantastiske utsikten det er ulovlig å fotografere. Nyt dottene i ørene når du tar heisen ned igjen.

Etter en knapp time med å late som du er milliardær eller statsoverhode sniker du deg ut gjennom hovedinngangen til folkehavet utenfor. Si nei til tolv båtturer til Elephanta Island og åtte guidede turer til Mumbai, før du fortsetter mot svindlertiggerne som vil ha deg til å kjøpe overpriset mat til dem. Bruk noen minutter på å fotografere de samme motivene du nettopp kjøpte på postkort, og kjøp litt sukkervann hos det lokale flisespikkeriet.

Et flisespikkeri har vanligvis tre ansatte. En til å mate flisespikkemaskinen, en til å tappe sukkersaften, og en til å selge den.

Når du har lært en filosoferende gatekunstner at jorda er rund, tar du en taxi (husk å bruk taksometeret for å ikke bli lurt) til Phoenix Mall. Bruk omtrent fire timer på å prøve dyre klær i all verdens flaggskipbutikker, og avslutt med å kjøpe noe ikke fult så dyrt til kveldens festligheter. Her har du også den unike muligheten til å bli stilt spørsmål fra unge indiske jenter om gin inneholder alkohol eller ikke – la ikke sjansen gå fra deg.

Bruk en halvtime i rushtrafikken tilbake til Colaba, med frisk Mumbai-smog i ansiktet. Mumbai-smoggen er en to sekunder gammel eksos fra lastebilen rett ved siden av taxien din, som river i lungene og virkelig minner deg på at du (for øyeblikket) er i live. Når du har nok engang passert de ballongselgende hasjlangerne, går du inn på Hotel Moti International for en frisk dusj og en kort blund på de én centimeter tykke madrassene. Kle deg deretter i de nye klærne du kjøpte på Phoenix Mall, bli kvalm av en kyllingburger på McDonalds, og ta en taxi til Poly Esther, et utested hundre meter ned i sidegaten til høyre.

På Poly Esther kan du nyte alkoholholdige drikker til femdobbel vanlig indisk pris, og danse på det tomme dansegulvet – helt uforstyrret av de ikkeeksisterende øvrige gjestene. Når alkoholprosenten i blodet til jentene du reiser med når et nivå der de begynner å skjelle ut betjeningen og posere som TV-produsenter og magasinjournalister, tar du et godt tak i de alt for korte kjolene deres og drar dem med til utestedet rett på andre siden av gaten. Her kan du beundre dine mannlige reisekameraters forsøk på å sjekke opp irske damer og indiske jenter. Bruk en time på å snylte på jentenes "Ladies Night"-bonger, før du blir kastet ut på grunn av for høy kameraføring.

Mot slutten av kvelden går du sikk-sakk gjennom Mumbais bakgater. Er du heldig får du øye på andre i reisefølget ditt som vekker gatesovende ballonghasjlangere og svindlertiggere for å gi dem penger – et flaut syn, kun forbeholdt det observante og ikke-fullt-så-alkoholpåvirkede øyet. Avslutt dagsturen med å sovne innunder det varme teppet til lyden av purkende reisekamerater i nabosenga.

Taj Mahal Palace & Tower, Indias kanskje mest kjente luksushotell.

Ah, Mumbai, eller Bombay som mange fortsatt kjenner den som – for en by! Ingen ser helt ut til å klare å telle hvor mange som bor i Indias svar på New York, men et sted litt over 20 millioner er vel ikke så langt fra sannheten. 55 % av dem bor i slummen, blant annet i Asias største, Dharavi. Vi var så heldige å bli lurt inn på et hotell i et slumområde da vi kom hit lørdag morgen, og sov med rotter og geiter utenfor vinduet frem til vi ble vekket av muslimske bønnerop. Vi forsvant raskt, og har nå kommet oss inn i et finere strøk, rett bak Taj Mahal Hotel, luksushotellet som var på alle fjernsynskjermer under terrorangrepet i november i fjor.

Mumbai er altså motsetningenes by. Fattigdom og glamour side om side. Kjøpesentre fulle av merkeklær kjemper om plassen med tiggerne utenfor, og overalt henger filmplakater som minner innbyggerne om Indias store drøm: Bollywood.

For noen er veien inn i Bollywood lettere enn for andre. "Noen" er turistene, og vi hadde bare gått et kvarter i turistområdet Colaba før vi ble spurt av en tilfeldig mann om vi ville være med i en ekte Bollywood-film (visittkortet hans fortalte oss at han var "Casting Agent for Models (Specially Western People)"). Vi takket selvfølgelig ja, og en halvtime senere sto på settet til That Girl in Yellow Boots, en film om – etter som vi forsto – en jente i gule sko som prøver å forlenge visumet sitt i India.

Sebastian, Magnus og Silje som visumsøkende turister. Silje fikk til og med en replikk: "Sir, I need you to sign".

Min første rolle var mye enklere å sette seg inn i enn den jeg fikk i Max Manus. Jeg skulle nemlig spille turist-i-kø-som-kjeder-seg-over-lang-ventetid. Dette var godt og vel tre timer etter vi hadde ankommet settet, så venting og det å kjede seg var jeg godt kjent med. Senere fikk jeg rollene som han som går forbi i bakgrunnen, han som står i bakgrunnen og snakker med en dame, han som går forbi i bakgrunnen igjen og han som nok en gang går forbi i bakgrunnen, bare motsatt vei.

Men så, endelig, fikk jeg mitt øyeblikk i rampelyset. Rollen som han-som-ser-opp-på-jenta-med-de-gule-skoene-og-følger-henne-med-blikket var nemlig ledig, og jeg var der klar til å ta den. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle kaste klærne allerede i min andre filmopptreden, men det måtte jeg – to ganger. Det var kun for å bytte klær frem og tilbake, men jeg har kledd av meg for Bollywood, ingen skal få si noe annet.

Med kameraet (det ble ikke skutt på film, for de av dere som er interesserte i det) rettet mot ansiktet mitt, og klapperen foran nesa mi, gjorde jeg meg klar. Kjed deg. Se ned. Se på klokka. Regissøren ropte "Action" og (de andre) skuespillerne satte seg i sving. Jenta med de gule skoene nærmet seg. Se opp. Se på henne. Nei, ikke rumpa. Se bort!

– Cut!

– Excuse me, sir. Just keep looking at her.

Vi prøvde på nytt. I det neste opptaket stirret jeg kraftigere og lengre. Regissøren ble fornøyd. Godt jobba. Pust ut.

Etter den litt ufine tittingen, gjensto en liten rolle som han som går i bakgrunnen, og med den var dagens opptak over, sammen med min foreløpige karriere i Bollywood. Dansenummeret får vi ta en annen gang.

Filmen kommer ut en eller annen gang i mai-juni neste år. Håpet er at det er mulig å få tak i den, og at scenene våre ikke er kuttet bort.

Snikfoto av jenta med gule sko. Legg merke til de gule skoene. De er gule.