Syv uker i India. Femtien dager med svette, støv og stekende sol. Femtien netter med mygg, støy og klamme laken. Atten reisedøgn, femten forskjellige hotell, fem togturer, åtte flyavganger og hundretalls timer i bil, rickshaw og buss. Etthundreogfemti restaurantmåltider, femti prosent løs mage, førti prosent hard mage, ti prosent håndterlig mage.

Én eneste god madrass.

Reisen har tatt på. Nakken er stiv, ryggen verker, nesa er tett og magen? Den bytter fortsatt mellom å være ertesuppe og sement.

Jeg er lei, og gleden over den første grillpølsa på Gardermoen og dyna hjemme på Heltne kommer til å bli stor. Men før jeg tar den negative biten og oppgjøret med alt jeg ikke kommer til å savne med India, vil jeg kjøre det klart og klisjéfylt at jeg naturligvis sitter igjen med massevis av noe som ikke kan måles med tid eller tall, nemlig minner (det kan forresten kanskje måles i antall bilder og videoer, 3314, eller antall A4-sider blogginnlegg, 68, men det blir for nerdete). Minnene finnes det selvfølgelig både gode og dårlige av, men felles så er de alle veldig viktige minner som jeg vil ha glede av i lang tid fremover.

Kamera er stas. Det ble en del bilder til slutt, også.

Blant minnene finner jeg morsomme episoder (som da Silje senest i går fant ut at flyet hennes hjem var kansellert på grunn av Lufthansa-streik), triste episoder (ansiktsutrykkene til de øvrige lærerne ved Mangalore University da de måtte så ved siden av den kasteløse læreren på et gruppebilde), pinlige episoder (da mine fulle medstudenter vekket uteliggere for å gi dem penger midt på natta) og skuffende episoder (da jeg ikke fikk intervjuet en av Mumbais beste politimenn, etter 3 dager på telefonen). Sammen med disse minnene sitter jeg igjen med flere nye venner og masse nyttig kunnskap, men kanskje viktigst av alt er den nye muligheten min til å nikke anerkjennende når jeg møter andre som også har trålet Indias viktigste turiststeder: "Ja, de sølvkrukkene er store, og joda, det må ha vært Asias største kirkeklokke."

Også har vi alle blitt mye mer liberale i prat om avføringen vår. Det er egentlig bare kos nå.

Men nå må jeg ta et oppgjør den kulturrelativistiske holdningen og du-og-de tankemåten som ble prakket på oss før vi dro fra Norge. Det var lærer-Torgeir som kom med de vise ordene en septemberdag i Volda: Det er vår reaksjon som er problemet, ikke deres levemåte. Beklager, men i veldig mange sammenhenger er det feil. Ikke fortell meg at det er min reaksjon som er gal når jeg ikke gir en tigger penger etter at han har kloret opp halve leggen min. Ikke fortell meg at jeg tar feil når jeg sier at Ganges er skitten, selv om den etter hinduistisk lære er det reneste av det rene. Og det er i hvert fall ikke noe galt med min reaksjon når jeg reagerer på forskjellsbehandlingen som gjennomsyrer det Indiske samfunnet så til de grader – både i positiv og negativ retning for min del. Sorry, India, men det er dere det er noe galt med når dere behandler kuer bedre enn mennesker.

"The very finest silk", påsto skredderen som sydde shervanien min. Jeg prøver å stole på han.

Og så, resten av det jeg absolutt ikke vil savne med India:

• Svindlerne
• Folk som påstår de kan engelsk
• Hierarkiet i trafikken
• Doruller med tre tørk
• Frokosten
• Byråkratiet
• Forestillingen om at India er langt fremme på teknologifronten. Det eneste som "boomer" i India er befolkningsveksten, trafikken og en og annen bombe her og der.

Men det er også mye jeg vil savne med India. Møter man først ærlige mennesker er de veldig hyggelige, og er de for en gangs skyld gode i engelsk kan man ha det veldig morsomt, og kanskje til og med få seg noen nye venner. Oppholdet i Manipal var turens ubestridte høydepunkt på grunn av dette, og det som gjør at en retur til India virker veldig aktuell. Kanskje til og med for videre studier.

Som en avslutning på denne India-bloggingen vil jeg takke alle som har gjort denne turen uforglemmelig. Jeg vil takke Lånekassa for at vi har levd som millionærer her nede, den indiske ambassaden for at de slapp oss inn i landet, og Høgskulen i Volda med Torgeir og Jan i spissen som ga oss muligheten til å reise som en del av studiene. Jeg vil takke Shivam, Shrikant, Anna, Rukma og alle de andre elevene og lærerne ved Manipal University som tok oss så godt imot. Takk til Elise som gikk med på å lage middag og vaske opp uten meg i syv uker, håper det gikk bra. Og selvfølgelig takk til hele reisefølget, dere er en fantastisk gjeng (spesielt takk til Magnus, som jeg har delt seng med de siste syv ukene)!

Fir milenge, India, på gjensyn.

:D

Nå fungerer forresten alle filmene på nettsiden og videoene i de andre innleggene jeg har lagt ut. Takk til Arne-Daniel som gjorde meg oppmerksom på feilen.

Hva gjør man når man er forkjøla og ikke orker å gå ut i det varme været og stressende gatene? Man lager informasjonsfilm for det tåpelige hotellet man bor på, naturligvis.

Hotel India har blant annet doruller som holder til to tørk, dørhåndtak som faller av og en helt-på-jordet-logikk når det kommer til ENØK-tiltak. Det er nemlig bare varmt vann i dusjen tidlig om morgenen og sent på kvelden, dette for å spare energi. Det er greit i seg selv, men når vannet uansett må stå på i et kvarter før det blir varmt, sparer man ikke akkurat på vannet i et område som sårt trenger det.

Vi er nemlig i Varanasi, hinduenes helligste by, ved bredden av Ganges, hinduenes helligste elv. Her har de bøttevis av badeplasser der seksti tusen dypper kroppene sine i det septiske vannet hver dag. At elven inneholder halvannen million endetarmsbakterier per hundre milliliter (over fem hundre og det regnes som utrygt å bade) ser ikke ut til å stoppe dem. Vi har tilogmed observert folk drikke vannet som renner fra byen og ned i elven, som etter det vi skjønner bare kan være en ting: urin. Vi har spurt dem om de ikke forstår at det er skadelig, men neida: Mor Ganges vil aldri skade noen. Tvert imot, kroppen blir renset.

Folk i Varanasi er altså teite. Og svindlere. Lonely Planet forteller oss at vi ikke skal stole på noen i denne byen, alle er kjeltringer. Og alle pusher deg hele tiden. Silkeskjerf, "nice suits", marmorfigurer og skulpturer som er skåret ut av "one piece of wood", det er ikke måte på hva jeg liksom skal ha bruk for. Slitsomt.

Nå er jeg veldig klar for å dra hjem til Norge.

Forgjeves prøver jeg å rense Ganges med resten av Antibac-flaska mi. At firehundre millioner mennesker er avhengige og lever av denne slamgrøten er helt uvirkelig.

Nesten halvparten av inderne klarer seg uten nok mat, rent vann og en lys fremtid – altså normale menneskelige behov. Så hva er det egentlig inderne absolutt er avhengige av? I denne bloggposten har jeg samlet ti ting som er helt nødvendige for at India skal være India.

Blåpapir

Om noe først skal gjøres ordentlig i India, så skal det gjøres ordentlig. Det innebærer kvittering på alt, og kopier av kvittering på alt. Og siden India ligger tiår bak oss på teknologisiden, kopieres alt lettest mulig ved hjelp av blåpapir. India hadde ikke fungert uten.

Bilhorn

Trafikken i India er helt avhengig av trafikkantenes evne til å bruke hornet. Tutingen er vanligvis en erstatning for blinklyset, men kan bety flere ting avhengig av hvordan man tuter. En vanlig form er bare å tute for å minne andre trafikkanter på at man finnes, kall det gjerne et behov for å proklamere ens eksistens. Om man er en stor rask buss brukes hornet heller for å true motgående trafikk med at det faktisk er deres problem om de treffer bussen front mot front, selv om det er bussen som er i feil kjørebane. Myndighetene i India forsøker å stoppe den overdrevne bruken av hornet, men tvetydige kampanjer som "Do you have a honking problem? Get treatment" har ikke overraskende feilet, og når hver eneste større lastebil har påskriften "Please Horn" har India fortsatt en lang vei å gå før de ikke lenger er avhengige av bilhornet.

Små, blinkende LED-lamper

Jeg har fått lest litt hindumytologi som del av pensum dette halvåret, men blant apeguder, elefanthoder og et foreldet kvinnesyn har jeg ikke klart å finne noe som sier at alt blir mye helligere omkranset av masse LED-lamper. Likevel finner du dem overalt der du finner gudebilder, og jo flere farger, og jo mer de blinker, desto helligere ser de ut til å være. I tillegg er det ikke antall stjerner, anbefalinger eller god mat som gjør en restaurant til en god restaurant, men hvor mye den ligner et juletre. LED er status i India.

LED = hellig.

Metalldetektorer

India er et land med mange motsetninger og mye uenighet. De siste årenes terrorangrep har ført til økt sikkerhet rundt offentlige bygg og andre terrormål, og en form for sikkerhetstiltak er metalldetektorer av typen man går igjennom for å avsløre metallobjekter man bærer på seg. Problemet er at de ikke ser ut til å ha noen funksjon, enten man er på en togstasjon eller en flyplass. På togstasjonene kommer man igjennom uansett hvor høyt maskinen piper, og på flyplassen blir man sjekket med hånddetektor selv om maskinen tier. Svaret på hvorfor ingen bryr seg på togstasjonene er visstnok at vaktene ikke hører pipingen der de sitter, og ikke gidder å sjekke. Så hvorfor er metalldetektorer på denne lista, når de i praksis ikke har noen verdi? Rett og slett fordi man uansett må bruke dem, og går man utenom selv om maskinen er slått av, blir man stoppet. Det minner mer om et nødvendig sikkerhetsrituale enn et sikkerhetstiltak, altså.

Skiltmaling

Hvorfor bruke penger på maling til huset ditt når du kan få det malt gratis i den fineste rødfarge med en stor teleoperatør-logo på? Vanlige reklameskilt og reklameplakater finner du også i India, men som oftest er budskapet malt direkte på overflaten. Går du på butikken for å handle maling får du ikke valget mellom egghvit, rørosrød, stavernsgul og frostrøyk, men heller Airtel, Vodafone, Kingfisher, Reliance Mobile og Tata. Skal produktet ditt selge i India nytter det altså ikke med reklamefilmer på TV, du er pent nødt til å kjøpe noen tusen husvegger også.

Skiltmaling er den fineste maling.

The Indian Head-wobble

Spesielt populært sør i India, er The Indian Head-wobble en kroppsspråk-tolkers mareritt. Denne åttetallsbevegelsen av hodet tolkes først som en blanding av risting og nikking, altså et tegn på usikkerhet, men viser seg raskt å bety noe helt annet. Noe helt uforståelig, faktisk. Noen ganger betyr det ja, andre ganger nei. Noen ganger er den en bekreftelse på at beskjeden er oppfattet, men ikke nødvendigvis akseptert, og andre ganger er det et uttrykk for uvitenhet eller respekt. Magnus har forsøkt å forklare fenomenet i sin blogg, og jeg tror vi kan være enige om at det uansett er et håpløst prosjekt å komme med en fasit. Det som er sikkert er at inderne er helt avhengige av hoderistingen, siden den er stort sett den eneste form for kroppspråk de forstår.

Moped og overlast

Selv om den indiske middelklassen øker, er det fortsatt mange som ikke har råd til bil. De som ikke har råd, men har litt bedre råd enn syklistene, skaffer seg moped, og det finnes titalls millioner av mopeder på indiske veier. Moped er intet nederlag, vel å merke, for en inder kan bruke mopeden til akkurat samme formål som en bil. Familier på fire-fem-seks personer har ikke noe problem med å komme seg rundt på en moped, det er bare å holde på sarien/turbanen med den ene hånden og personen foran deg med den andre. Har du investert i en moped kan du også uten problemer starte flyttebyrå. Senger, bokhyller, flere kasser brus og oljefat får fint plass på mopeden – bare sørg for å holde balansen. Med dagens indiske veier er mopedens popularitet helt nødvendig – skulle de byttes ut med småbiler hadde veisystemet kollapset ytterligere, og India hadde stoppet opp.

Ferister

I et land der du kommer i større trøbbel om du kjører på ei ku enn et menneske, og kua di har større sjanse for å havne på gamlehjem enn deg selv, sier det seg selv hvem som er øverst på rangstigen. Få av Indias 282 millioner kuer går i innhegninger eller bånd, og når de må behandles bedre enn din egen bestemor, er det lite du kan gjøre for å unngå at de skal plage deg. Derfor er ferister utrolig populært, og enhver hage, parkeringsplass eller hotell med respekt for selv har ferist innstallert for å beskytte planter og gjester.

Ferister er den eneste måten å beskytte seg mot hellige plageånder.

Assistenter og unødvendige arbeidsplasser

I et land med flere tusen år gamle klasseskiller finnes det nesten alltid en person under deg i rangstigen, og i et land med 1.2 milliarder mennesker må det finnes mange unødvendige arbeidsplasser. I India har alle en assistent. På et kontor er det ikke snakk om å gjøre noe så trivielt som å lete etter en konvolutt i skrivebordsskuffen; nei det må man ringe på assistenten for å få gjort. Det samme gjelder å sette på air condition, veksle penger og sette på lyset. Det er også mange som kansje ikke er assistenter, men like unødvendige. På en restaurant tar én kelner bestillingen, én serverer drikke, én serverer mat og én tar i mot betalingen. I tillegg har du personen som trykker på kølappknappen i forretninger, personen som skrur igjen krana på den offentlige drikkefontenen og han som jobber som papirdispenser på restauranttoalettet. Få nordmenn hadde kanskje klart seg alene uten alle servicegodene vi har i samfunnet, men jeg tror ikke mange indere hadde klart seg på egenhånd heller.

Ræl, juggel, nips, dill og dall

Juggelbusinessen er stor i India. Overalt selges gudenips, pynteræl, dolledill og andre typer snurrepiperier. At det kan omsettes så mye ubrukelig dall at ditt-og-datt-bransjen går i pluss er for meg helt uforståelig. Den eneste grunnen jeg kan finne til at forskjellig krimskrams selges i så stor skala er at Indias økonomi er sårt avhengig av det. Ting-og-tang-næringen sysselsetter millioner, og hadde du tatt alle de ubrukelige dingsene fra India, ville arbeidsledigheten økt med flere prosentpoeng enn det henger plastarmbånd på et gjennomsnittlig sarikledd rynketroll.

Lettere form for juggel.

Når jeg tenker på en ørken så tenker jeg et tørt, øde landskap kun dekket av sand og en og annen busk – urørt av mennesker og langt fra sivilisasjonen. Dette er naturligvis en idealørken/klisjéørken, og det var ikke det jeg forventet meg når vi meldte oss på kamelsafari som en del av rundreisen vår i Rajasthan. Jeg visste at for å gjøre turen mest mulig turistvennlig ville den ikke være lang og vi ville aldri komme alt for langt ut i villmarka. Det fikk jeg rett i, men jeg var ikke forberedt på at naturopplevelsen skulle være så tilrettelagt.

Det hele startet med at vi ble lastet ombord i en jeep sammen med en kasse mat og to franskmenn. En snau times kjøretur senere møtte vi kamelene, en til hver av oss. De ble alle bundet sammen og ledet av en gående, engelskspråklig guide. Halvannen time med hompetitten, pukkelklamring og såre lår, og vi var framme på bakketoppen der vi skulle overnatte. Kamelene ble parkert i en liten landsby noen hundre meter vestover, og i alle andre himmelretninger skimtet vi lignende leire som vår egen.

Kokken, maten og sengene var allerede blitt kjørt inn med den samme bilen som slapp oss av i veikanten. Vi hadde tatt med vann til maten selv, men kunne like så godt handlet både cola og øl av den vandrende bartenderen som hadde alt kaldt i striesekken sin.

Kald øl midt i ørkenen høres ut som en luftspeiling fra en Donald-tegneserie, men de var faktisk ganske ekte.

Etter obligatoriske "kamel i solnedgang"-bilder, det påfølgende nattemørket og en god vegetarmiddag var det tid for å gjøre klar lakenposer og dyner. I det fjerne så vi lyset fra byen og en mobiltelefonmast. Jeg benyttet anledningen til å tvitre og oppdatere Facebook-statusen, til friluft-Magnus' store fortvilelse (ser nå at den ikke ble oppdatert, selv om SMS-en ble sendt). Da klokken nærmet seg halv ni la vi oss under dyna og nøt stjernehimmelen til lyden av etniske trommer fra ikke fullt så etniske trommeslagere noen kilometer unna. Rent romantisk var det, og stemningen ble ikke noe dårligere av lav fransk prat og østkantsnork fra min venstre side.

Magnus setter standarden med sokker i sandalene. Legg også merke til buksa oppi sokken på høyre ben.

Nattesøvnen kom raskt, og ble kun avbrutt av kulden, og en og annen bille som ville kose litt på steder jeg ikke liker kos fra biller. Halv åtte ble vi vekket med te og en enkel frokost. Etter frokosten var det "check out time" og pakking av sakene. Ørkensafarien ble avsluttet med tjue minutter på kamelryggen langs en oppkjørt sti mer forsøplet enn en gjennomsnittlig norsk riksvei.

Magnus spanderte hatt på oss før ørkenturen. Det var som vanlig umulig å finne en som passet til mitt hode.

Ørkenen her i India er altså veldig gjestmild, kanskje litt i overkant. Vi kunne like så godt sovet på plenen utenfor hotellet. Men hadde vi det morsomt? Ja! Uansett hvor lite primitivt, øde, ekte og spennende turen var, så var det deilig å sove under åpen himmel og kjenne litt på luft uten eksos eller luft nedkjølt av air condition.

ALT skal dokumenteres.

PS: Dagens sitat fra en innpåsliten selger: "Excuse me, will you give me a chance to rip you off?".

Etter vi forlot Pushkar for en ukes sightseeing i Rajasthan har vi vært med på mye forskjellig. Vi har sett murstein fra alle tidsaldre, møtt mange underlige og interessante mennesker, bodd på luksushotell (etter vår standard) og tilbrakt utallige timer i bil med vår kjære sjåfør, Vishnu. Også har vi blitt vant til trekken, da.

Hotellet i Udaipur var luksus etter vår standard. Det hadde badekar og tjue lysbrytere.

Først må jeg fortelle litt om Vishnu. Den niogførti år gamle guiden har flereogtjue år bak seg som turistsjåfør, og det er åpenbart at han har kjørt rundt med både det ene og det andre opp igjennom sin karriere.

To unge gutter er nok ikke noe unntak.

Allerede fra første kvelden var han tydelig på hvilke av stedene vi skulle besøke vi kunne kjøpe øl. Greit nok, men det er egentlig ikke for ølet Magnus og jeg tok denne turen, og fristelsen er ikke akkurat så stor når de øvrige turistene stort sett er seksti år gamle tyskere, eller en sutrete brite som sikkert heter Brian.

Men Vishnu er flink til å anbefale steder vi kan spise mat. Og få oss øl. Kanskje litt for god. Han sørger for å fortelle oss restaurantnavnet og veibeskrivelsen så mange ganger at det går på samvittigheten løs når vi lyver om at vi faktisk har besøkt stedet og likt maten der.

Men det er ikke bare restauranter vår kjære sjåfør (tydeligvis) får provisjon fra. Vi kan nemlig ikke stole på noen eller noe – bortsett fra de Vishnu selv går god for. Uheldigvis har denne misantropiske holdningen smittet over på Magnus og meg, og vi stoler nå ikke på noen i det hele tatt.

Ikke engang vår egen sjåfør.

Det er kanskje like greit at vi har lært oss å si nei til han. Vishnu har nemlig en annen forestilling om hvorfor to unge gutter tar seg en tur til India.

Kama sutra.

Vishnus voldsomme interesse for fenomenet åpenbarte seg for oss mandag morgen i Udaipur, da han spurte oss om vi hadde kjærester. Joda, det har jeg, og ja, jeg savner henne.

Aha! Savn! Det kunne Vishnu hjelpe med. Hans gode råd var at vi skulle finne oss noen damer før ørkensafarien i Jaisalmer, og da: "Dsika, dsika. You understand? Indian Kama sutra, very nice!"

Vi takket pent nei, så Vishnu gikk dessverre glipp av den provisjonen. Den tydelige mangelen på interesse hos oss har likevel ikke satt noen stopper på hans hinting til nattlige aktiviteter, tvert imot. Støtt og stadig presser han fram et "dsika, dsika" og senker farten når vi passerer jenter langs veien. Men for all del, han kan da kjøre bil.

Lake Palace, Udaipur.

Og mange av de stedene han kjører oss til er nok egentlig beregnet på litt eldre mennesker. Gamle bygninger og botaniske hager og lignende. Kanskje litt kjedelig, men disse stedene er jo steder vi har betalt for å besøke, så da kan vi ikke klage. Vi har heller bestemt oss for å angripe problemet på en positiv måte, med vår egen form for turisme.

Ryggsekkturisme, charterturisme, sexturisme, økoturisme og risikoturisme er sikkert kjente begrep for de fleste, men vår form for turisme – ironisk – må kanskje forklares.

Ironisk turisme er ganske enkelt at man bare later som man liker de stedene man besøker, kanskje tilogmed litt for godt. Og det gjør faktisk besøket mye artigere.

Denne "fantastiske" parken måtte vi visstnok absolutt besøke. Og det var jo moro, det.

Når man kan tulle med hoppebilder foran en forfallen fontene, kvinnelige turister som ikke slipper inn i templer på grunn av at det er den perioden av måneden mensen (ingenting er tabu i min blogg!) og maharajaens kongelige toalett, har man det i hvert fall morsomt. Respektløst sier du, javel sier jeg, men nå stiller de også ut utrolig mye teit.

Ingenting er så kjedelig som å ikke få slippe inn på et museum ...

... så da hopper vi utenfor et Jain-tempel istedet.

En slik ting er den snablete hesten til maharajaen. Ganske teit, men den er i hvert fall en av få ting med en historie verdt å fortelle.

Det har seg nemlig slik, at på den tiden da maharajaen regjerte og gikk til krig mot nabostatene, brukte de elefanter i krigføringen. Og ikke hvilke som helst elefanter, men sørpe fulle elefanter med et stort sverd bundet til snabelen. Disse ravet rundt på slagmarken og meide ned det de kom over, venner som fiender, dyr som mennesker, maharajaer som bønder. Men maharajaen ville helst ikke bli meid ned av en elefant med sverdsnabel, så han kom på ideen med å forlenge nesa til hesten sin så elefanten skulle tro den var en elefantunge.

Og det virket! Elefanter slår nemlig ikke ungene sine på fylla. Flott.

"Vi har ikke elediller eller krokofanter, men vi har en hest med falsk snabel."

Bortsett fra å se på snabelhester på museum i Udaipur, så vi blant annet på verdens største samling av Ganesh-figurer, noe som var Norge Rundt verdig. Vi var også innom en kunstskole, der jeg slo til på en indisk tradisjonell sherwani, skreddersydd, selvfølgelig. Men den skreddersydde drakten er langt ifra så interessant som skredderen som tok målene mine, han er nemlig prins, og ville gjerne fortelle oss sin livshistorie.

Den unge prinsen (med navn som jeg unnlater å publisere) bor i Udaipur, men regjerer over tolv nærliggende landsbyer som bestefaren hans fikk av maharajaen i sin tid. Forsøket på å leve som en playboy og gifte seg med en britisk jente ble hardt og brutalt slått ned på for litt over fem år siden, da faren bestemte seg for at han skulle gifte seg tradisjonelt innen egen kaste. Fjortentusenfemhundre mennesker kom i bryllupet, som varte i seks dager, og på de følelsesladede brudebildene ser man begge familiene gråte på brudeparets vegne – nå tilhører de ikke lenger far og mor, men hverandre.

De eneste personene uten følelser var brud og brudgom, som jo ikke ville gifte seg med hverandre. Prinsen husker kun følelsen av lettelse når han så den ferske kona for første gang: Hun så heldigvis ikke helt forjævlig ut. Ett år etter bryllupet fikk faren sin andre befaling oppfylt, et barnebarn.

Hva gjør så en indisk prins som har det han trenger, og mer til? Han har flere butikker, er naturmedisiner, jobber som skredder, maler indisk miniatyrkunst og guider VIPs rundt på bymuseet – alle ting han liker. Han tar også på seg lengre guideoppdrag, og mye tid hjemmefra betyr mye tid borte fra kona, tid som kan benyttes til aktiviteter med kvinnene han "guider" (trengs det mer hinting?).

Er denne typen utenomekteskapelige aktiviteter egentlig så gale når ekteskapet er ett han har blitt tvunget inn i? Jeg synes ihvertfall det er vanskelig å klandre han for det. Dette var mitt første møte med et offer for de strenge tradisjonene som fortsatt står sterkt i India. Prinsens historie viser heldigvis at misnøyen øker, og han vil ikke la barna sine gjennomgå det samme.

Forøvrig var han en hyggelig fyr som ga Magnus og meg to glass te og noen små malerier han hadde malt.

Hvor mange personer ser du på bildet? Èn er visstnok rett svar, om man teller som indiske kunstnere (èn person i bevegelse).

Etter to netter i Udaipur dro vi videre til Jodhpur for en natt. Der gjorde vi ikke mye annet enn å prøve å finne en restaurant og besøke det lokale fortet. På fortet benyttet vi naturligvis ikke sjansen til å få gratis headsettguide, for alt er jo så mye morsommere når vi finner på vår egen historie. Vi fikk tatt de obligatoriske hoppebildene og nytt utsikten over den blå grå byen.

Nå har vi ankommet Jaisalmer, og her skal vi være tre netter, med en natt i ørkenen. Det er noe vi gleder oss veldig til, og forhåpentligvis blir det litt mer spennende enn gamle fort.

Jeg kommer ikke til å bruke dress igjen.

Fredag forlot jeg og Magnus de andre i Mumbai. Flyturen gikk fra den samme flyplassen der vårt flyselskap var involvert i en nestenulykke dagen før, og endte på flyplassen i Jaipur, som ligger bare noen kilometer unna et bensinlager som hadde stått i brann siden dagen før. Da hjelper det på at sjåføren som skal kjøre oss rundt i Rajasthan den neste uka har bilbelter og sier han er glad i livet.

Første stopp var Pushkar, en liten, hellig landsby med en liten, hellig innsjø. Litt for liten, kanskje, for den var nemlig tørket helt ut. Det gjorde det nok litt surt for alle de tusen pilgrimmene som nettopp i disse dager valfarter til byen for den årlige kamelfestivalen – og for å bade i den hellige innsjøen.

Bunnen av den hellige innsjøen, nå redusert til en hellig pytt.

Her i Rajasthan er klimaet helt annerledes enn i sør. Det er tørt, steinete, støvete og kaldere om nettene. At det er kaldere om nettene er bare deilig, men Magnus, stakkar, han har nok ikke så godt av det. Magnus er gammel, skjønner dere. Han er tjuetre, og har begynt å kjenne trekken. Heldigvis er Magnus forberedt på trekken, og har med seg flere gensere og en hals fra militæret. Og han sier det hjelper mot trekken.

Det er ikke første gang Magnus sin alder tydeliggjør seg på denne turen. I Mumbai kjøpte han boller med sukat, og i Manipal kjeftet han på ungdommen som hygget seg med fyrverkeri og raketter (vi har ikke hatt noe regnvær, så ingen klaging på gikta hittil). Han er også utrolig glad i gamle bygninger, i motsetning til meg, og storkoser seg her i Rajasthan, som stort sett består av gamle bygninger.

Er det noe galt i å være gammel, spør du? Nei, det er ikke det, og Magnus sin livserfaring er god å ha med seg på turen. Men Magnus kan bli litt for lik de andre gamle menneskene her, han kan bli litt for lik pensjonerte bleikfeite briter som vralter rundt med videokameraene og solhattene sine. Ikke utseendemessig, kanskje, men de liker i hvert fall de samme tingene. Templer og sånt. Og når de liker de samme tingene, havner de de samme stedene, og da havner jeg også der. Og da blir jeg også gammel. Jeg vil ikke være gammel. Jeg vil ikke sammenlignes med de gamle. Men det blir jeg. For de lokale her nede er jeg akkurat den samme som en sekstiåtte år gammel tysker. Uff.

Dette er meg, Mathias. Legg merke til kamel, pensjonister og solhatt i bakgrunnen.

Men nok om det, og mer om hva som skjer fremover. Etter vi forlot kamelfestivalen i Puskhar (det var skuffende få kameler der, forresten) i dag morges, har vi nå ankommet Udaipur. Det var en lang biltur, med ett stopp på grunn av punktert dekk og ett stopp for lunsj, som i følge sjåføren vår var "not very clean, but good food". Her i Udaipur skal vi se på gamle bygninger (surprise!) og andre gamle ting som nok ville interessert meg mer om femti år. Men (et stort men), deler av Octopussy er filmet her, og Bond-nerden i meg sier ikke nei-takk til et besøk på luksushotellet der Roger Moore spradet rundt i krokodilledrakt, våtdrakt og nystrøket dress en gang tidlig på åttitallet (nå er du misunnelig nå, mormor).

Ferden i Rajasthan går videre til Jodhpur på tirsdag, og Jaisalmer på onsdag. I Jaisamler skal vi på kameltur i ørkenen og overnatte i telt, før vi på lørdagen skal kjøre tilbake til Jaipur. Der blir vi to netter, før vi tar nattoget til Varanasi. Der skal vi være to netter, og så drar vi tilbake til Delhi til fredag 13. november. Grunnen til at jeg ramser opp denne reiseplanen er at jeg ikke tror hvert enkelt besøk oppfyller nyhetskriteriene for bloggen min, så det kommer nok heller et samleinnlegg mot slutten.

I mellomtiden skal jeg heller forsøke å legge ut noe litt mer interessant. Om ikke trekken tar livet av meg da. Hehe.

Mumbais unike miks av britisk gammel murstein og andre rare bygg er noe av det mest overhypede med byen. Denne dagsturen vil ta deg innom mange av disse stedene og er en fin måte å unngå å måtte slå ihjel tiden på hotellrommet. Dette er noe annet enn det Lonely Planet vil fortelle deg.

Start i Dongri, et av Mumbais slumområder. Kun én slu taxisjåfør blant førti tusen vet hvor hotellet i dette området ligger, så ikke regn med å klare å finne frem om du ikke blir lurt av nevnte taxisjåfør til å overnatte her. Hast ned forbi rotter, geiter og en togstasjon med et håpløst langt navn (som tidligere ble kalt noe mye lettere, men mer koloniale "Victoria Terminus") til turistområdet Colaba. Fortsett mellom merkeklærbutikkene og merkekopibodene til du treffer på de ballongselgende hasjlangerne som pusher postkort og kaller deg sin venn.

Etter en halvtime med vennskapsforespørsler setter du deg ned på Leopold Cafe for et øltårn og en hvassen kyllingpølse. Mens du heller nedpå de fire literne med morgenpils kan du beundre kulehullene som fortsatt pryder veggene etter terrorangrepet i november 2008. Sørg for at servitørene tuller med betalingen før du igjen tar bena fatt og passerer de ballongselgende hasjlangerne mot Gateway of India, en stor steinbue som ble reist etter et kongebesøk i 1911. I dag fungerer den mest som inntektskilde for printerkongen og hærskarene hans av turistfotografer.

Printerkongen på sin trone.

Når du har posert på bilder med femten indere og blitt lurt av en prest til å spise sukkerkuler kan du roe nervene inne på Taj Mahal Palace & Tower. Inne på det berømte luksushotellet tar du Indias raskeste heis opp de nitten etasjene for å beundre den fantastiske utsikten det er ulovlig å fotografere. Nyt dottene i ørene når du tar heisen ned igjen.

Etter en knapp time med å late som du er milliardær eller statsoverhode sniker du deg ut gjennom hovedinngangen til folkehavet utenfor. Si nei til tolv båtturer til Elephanta Island og åtte guidede turer til Mumbai, før du fortsetter mot svindlertiggerne som vil ha deg til å kjøpe overpriset mat til dem. Bruk noen minutter på å fotografere de samme motivene du nettopp kjøpte på postkort, og kjøp litt sukkervann hos det lokale flisespikkeriet.

Et flisespikkeri har vanligvis tre ansatte. En til å mate flisespikkemaskinen, en til å tappe sukkersaften, og en til å selge den.

Når du har lært en filosoferende gatekunstner at jorda er rund, tar du en taxi (husk å bruk taksometeret for å ikke bli lurt) til Phoenix Mall. Bruk omtrent fire timer på å prøve dyre klær i all verdens flaggskipbutikker, og avslutt med å kjøpe noe ikke fult så dyrt til kveldens festligheter. Her har du også den unike muligheten til å bli stilt spørsmål fra unge indiske jenter om gin inneholder alkohol eller ikke – la ikke sjansen gå fra deg.

Bruk en halvtime i rushtrafikken tilbake til Colaba, med frisk Mumbai-smog i ansiktet. Mumbai-smoggen er en to sekunder gammel eksos fra lastebilen rett ved siden av taxien din, som river i lungene og virkelig minner deg på at du (for øyeblikket) er i live. Når du har nok engang passert de ballongselgende hasjlangerne, går du inn på Hotel Moti International for en frisk dusj og en kort blund på de én centimeter tykke madrassene. Kle deg deretter i de nye klærne du kjøpte på Phoenix Mall, bli kvalm av en kyllingburger på McDonalds, og ta en taxi til Poly Esther, et utested hundre meter ned i sidegaten til høyre.

På Poly Esther kan du nyte alkoholholdige drikker til femdobbel vanlig indisk pris, og danse på det tomme dansegulvet – helt uforstyrret av de ikkeeksisterende øvrige gjestene. Når alkoholprosenten i blodet til jentene du reiser med når et nivå der de begynner å skjelle ut betjeningen og posere som TV-produsenter og magasinjournalister, tar du et godt tak i de alt for korte kjolene deres og drar dem med til utestedet rett på andre siden av gaten. Her kan du beundre dine mannlige reisekameraters forsøk på å sjekke opp irske damer og indiske jenter. Bruk en time på å snylte på jentenes "Ladies Night"-bonger, før du blir kastet ut på grunn av for høy kameraføring.

Mot slutten av kvelden går du sikk-sakk gjennom Mumbais bakgater. Er du heldig får du øye på andre i reisefølget ditt som vekker gatesovende ballonghasjlangere og svindlertiggere for å gi dem penger – et flaut syn, kun forbeholdt det observante og ikke-fullt-så-alkoholpåvirkede øyet. Avslutt dagsturen med å sovne innunder det varme teppet til lyden av purkende reisekamerater i nabosenga.

Taj Mahal Palace & Tower, Indias kanskje mest kjente luksushotell.

Ah, Mumbai, eller Bombay som mange fortsatt kjenner den som – for en by! Ingen ser helt ut til å klare å telle hvor mange som bor i Indias svar på New York, men et sted litt over 20 millioner er vel ikke så langt fra sannheten. 55 % av dem bor i slummen, blant annet i Asias største, Dharavi. Vi var så heldige å bli lurt inn på et hotell i et slumområde da vi kom hit lørdag morgen, og sov med rotter og geiter utenfor vinduet frem til vi ble vekket av muslimske bønnerop. Vi forsvant raskt, og har nå kommet oss inn i et finere strøk, rett bak Taj Mahal Hotel, luksushotellet som var på alle fjernsynskjermer under terrorangrepet i november i fjor.

Mumbai er altså motsetningenes by. Fattigdom og glamour side om side. Kjøpesentre fulle av merkeklær kjemper om plassen med tiggerne utenfor, og overalt henger filmplakater som minner innbyggerne om Indias store drøm: Bollywood.

For noen er veien inn i Bollywood lettere enn for andre. "Noen" er turistene, og vi hadde bare gått et kvarter i turistområdet Colaba før vi ble spurt av en tilfeldig mann om vi ville være med i en ekte Bollywood-film (visittkortet hans fortalte oss at han var "Casting Agent for Models (Specially Western People)"). Vi takket selvfølgelig ja, og en halvtime senere sto på settet til That Girl in Yellow Boots, en film om – etter som vi forsto – en jente i gule sko som prøver å forlenge visumet sitt i India.

Sebastian, Magnus og Silje som visumsøkende turister. Silje fikk til og med en replikk: "Sir, I need you to sign".

Min første rolle var mye enklere å sette seg inn i enn den jeg fikk i Max Manus. Jeg skulle nemlig spille turist-i-kø-som-kjeder-seg-over-lang-ventetid. Dette var godt og vel tre timer etter vi hadde ankommet settet, så venting og det å kjede seg var jeg godt kjent med. Senere fikk jeg rollene som han som går forbi i bakgrunnen, han som står i bakgrunnen og snakker med en dame, han som går forbi i bakgrunnen igjen og han som nok en gang går forbi i bakgrunnen, bare motsatt vei.

Men så, endelig, fikk jeg mitt øyeblikk i rampelyset. Rollen som han-som-ser-opp-på-jenta-med-de-gule-skoene-og-følger-henne-med-blikket var nemlig ledig, og jeg var der klar til å ta den. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle kaste klærne allerede i min andre filmopptreden, men det måtte jeg – to ganger. Det var kun for å bytte klær frem og tilbake, men jeg har kledd av meg for Bollywood, ingen skal få si noe annet.

Med kameraet (det ble ikke skutt på film, for de av dere som er interesserte i det) rettet mot ansiktet mitt, og klapperen foran nesa mi, gjorde jeg meg klar. Kjed deg. Se ned. Se på klokka. Regissøren ropte "Action" og (de andre) skuespillerne satte seg i sving. Jenta med de gule skoene nærmet seg. Se opp. Se på henne. Nei, ikke rumpa. Se bort!

– Cut!

– Excuse me, sir. Just keep looking at her.

Vi prøvde på nytt. I det neste opptaket stirret jeg kraftigere og lengre. Regissøren ble fornøyd. Godt jobba. Pust ut.

Etter den litt ufine tittingen, gjensto en liten rolle som han som går i bakgrunnen, og med den var dagens opptak over, sammen med min foreløpige karriere i Bollywood. Dansenummeret får vi ta en annen gang.

Filmen kommer ut en eller annen gang i mai-juni neste år. Håpet er at det er mulig å få tak i den, og at scenene våre ikke er kuttet bort.

Snikfoto av jenta med gule sko. Legg merke til de gule skoene. De er gule.

All of you? Really? Full russer som ikke kunne tro det han hørte.

Jada, vi er fra Norge, og i Norge er ting annerledes. Vi er blonde, lyse i huden, vi verdsetter begge kjønn like mye og fotgjengere har flest rettigheter i trafikken. Sånn er det ikke i India, og da må man regne med å få noen nye opplevelser. Så den siste uka har jeg blitt mobbet for hårfargen min, blitt kjønnsdiskriminert og blitt påkjørt.

De indiske jentene på universitetet i Manipal sto for mobbingen av hårfarge. "Blondie" og "white boy" ble kallenavn som gikk igjen. Selv om det ikke var vondt ment har jeg aldri tenkt over hår- eller hudfargen min som noe "annerledes", og det har gitt meg et litt annet perspektiv på hvordan ikke-vestlige utlendinger blir behandlet i Norge. Den behandlingen er nødvendigvis ikke noen negativ behandling, men det kan ikke være noe særlig å hele tiden bli minnet på at man er litt mørkere eller lysere enn andre.

Her i Goa, som er Indias feriedestinasjon nummer én, er det å være hvit synonymt med masse penger og naivitet. Hit kommer sydenturistene som ikke har opplevd andre deler av India, og da er det vel naturlig at taxisjåfører og gateselgere prøver seg. Vi som vet hva tjenester faktisk er verdt, får oftest prutet ned prisene til halvparten på første forsøk, og også da blir vi rundlurt.

Goa har også en del ordentlige utesteder. De er populære, og siden det er flest gutter som normalt tar en tur på byen, kan det fort bli for mange Y-kromosomer på dansegulvet. Det har utestedene forsøkt å bekjempe ved å la jentene slippe inn gratis, mens guttene må betale 800 rupees – ganske mye penger her i India. Etter å ha blitt vant med at jentene måtte dekke til det de hadde av hud og hår tidligere på reisen, mens vi gutter slapp unna med vanlige klær, var det litt surt å for en gangs skyld bli den tapende parten. At jenter favoriseres på utesteder er vel ikke noe nytt for noen, men kanskje ikke så åpenlyst?

Så var det denne påkjørselen da. Eller overkjørselen. For å berolige bestemødrene der hjemme så var det ikke noe alvorlig. En taxi kom litt for nær og kjørte over foten min. Hjulet skled av sandalen og jeg kjente egentlig ikke noe særlig. Men det var en god påminnelse på at det er viktig å være forsiktig i trafikken her, og senest onsdag så jeg en liten tiggerjente bli påkjørt av en moped, med påfølgende blodsøl. Ikke noe særlig, men hun fikk vel tjent inn dagens slant på den lille oppreisningen mopedføreren ga henne.

Dette var ingen ulykke, vel å merke. I India skjer det nemlig ytterst få ulykker, folk blir bare påkjørt nå og da.

Jeg avsluttet mitt forrige innlegg med å konstatere at dette er India – This is India – landet som har alt og der alt kan skje. Men de siste dagene på privatuniversitetet i Manipal har jeg flere ganger fått høre at dette ikke er India. Og de siste dagenes opplevelser har nok i hvert fall gitt meg oppfatningen av at Manipal er en veldig liten del av India, ganske langt fra den normale indiske virkeligheten.

Det var fredag kveld jeg fikk ett av reisens hittil største kultursjokk, men ikke av den vanlige arten. Vanligvis får man kultursjokk av at noe er komplett anderledes enn det du er vant med fra din egen kultur, som kontrasten mellom Delhis gamleby og hypermoderne metro, og faktumet at kuer behandles bedre enn fattige mennesker. Fredagens sjokk, derimot, gikk motsatt vei: mot det velkjente og alt for like, men samtidig helt uventede. (Forresten: siden jeg er journalist under opplæring, må ordet "sjokk" tas med en klype salt, men dere skjønner hva jeg mener.)

Vi var ute på en av Manipals finere restauranter med en gruppe indere vi hadde blitt kjent med tidligere den dagen. I tilleg til indisk mat, var det på menyen også mye vestlig mat, under tittelen "Euro-American". Den store overraskelsen var matvalget til de indiske guttene. De var alle fra strengt vegetarianske brahminfamilier, men likevel bestilte de kjøtt. Og ikke bare hvilken som helst type kjøtt: Hamburger. Biff. Ku. Hellig ku.

Jeg spurte, og de svarte: De brydde seg ikke. Var ikke særlig religiøse av seg. Det var greit for familien. Og så videre.

Det forbudte kjøttet ble skylt ned med øl – også det vanligvis uhørt for en høykaste, eller hindu generelt. Også når det ikke var mer biff å skylle ned, fortsatte øldrikkingen. Flere flasker. Mange flasker. Og så kom tequillaen.

Men middelklasseungdommen i Manipal er ikke bare mer liberale i matveien. Flere av dem har kjærester, de holder hender og kysser på åpen gate (selv om det er uglesett) og snakker åpent om sex. At den ene gutten vi var ute sammen med stadig maste på kjæresten sin om å finne en ekstra sengepartner, for eksempel, var helt naturlig å ta opp rundt bordet. Ikke det at vi ville vite noe mer om det. Likevel: gutter som kliner, det er ekkelt, og har man sett det, da er man homo (en liten takk til Eimund og Marius for at vi fikk dette på det rene (dere vet hva jeg sikter til)).

Hva er grunnen til at studentene i Manipal skiller seg så ut fra det indiske flertallet? En grunn er avstanden hjemmefra. Manipal University henter elever fra alle deler av India, og 52 forskjellige land. Med stor avstand fra familien er det lettere å slippe fri fra tradisjonens faste grep. Høyt utdannelsesnivå og impulser fra utlandet gjør det enda enklere. Når så mye forskjellig ungdom møtes, må de gripe om noe felles. Kanskje er det opprøret.

En ting er sikkert, og det er at universitetsmiljøet endrer de som kommer dit. En av guttene viste oss førerkortet sitt, med et bilde tatt før han startet i Manipal. Det var et bilde av en ganske streit fyr, med bart, militærklipp, alvorlig uttrykk og nystrøket, lysegrå skjorte. Han var vel rundt atten år, men kunne godt vært tredve. Gutten som nå satt å viste frem bildet, var en helt annen person. To år senere var han femten år yngre. Han hadde rufsete hår, ansiktshåret under nesa hadde forflyttet seg til haka, og skjorta var byttet ut med en svart t-skjorte med logoen til et eller annet metal-band. Dette er vel ikke India?

Penger og religion er en dårlig miks.

Etter fredagens utskeielser, var lørdagen tempeldag. Vi dro tilbake til det gamle, konservative India. Tre tempel, viet til tre forskjellige guder, skulle besøkes. Vi har tidligere besøkt et sikh-tempel, Indias største moské og et gamlehjem drevet av katolske nonner, så at det nå var hinduenes tur til å ta oss i mot, var vel bare rett og rimelig. Men som alle andre steder der religion er inne i bildet, er det også massevis av meningsløshet, og hindutemplene var kanskje mer meningsløse enn noe annet jeg har sett tidligere. Ringing i bjeller, x antall runder rundt et gudebilde og litt bukking og neiing var noe av det man måtte gjøre for å tilfredstille gudene. I et av templene måtte jentene dekke til skuldrene og guttene ta av seg på overkroppen. Og poenget var?

Også var det disse pengene da. Hinduismen ser ut til å fungere på en slags pay-per-prayer-måte. To hundre rupees til presten, og han sier noen gode ord om deg. Har du mer enn to hundre rupees kan du bruke dem i butikken ved utgangen, der det selges bønn på bånd, gudejuggel og tegneserieversjonen av det episke diktet "Ramayana". Er det noe jeg misliker sterkere enn religioners meningsløse sløsing med menneskers tid og krefter, så er det religioners hånd på menneskers lommebok, og da særlig de fattiges.

Nå vil kanskje mange si at alkoholkonsum og festing er like mye unødvendig pengebruk og meningsløst tidsbruk som religionsutøvelsen beskrevet ovenfor. Og det er det nok. Men det er i hvert fall ikke noe som har blitt tvunget på dem fra de var små barn, alt er av eget valg og ønske. Så det har egentlig vært ganske morsomt å se unge mennesker i et land gjennomsyret av religion og tradisjon gjøre et slags opprør, selv om det kanskje bærer preg av "et inferno for fjortissers som møter frihet og selvstendighet for første gang", som Sandra skriver.

Igjen, dette er jo ikke det egentlige India. I det mørke festlokalet lørdag kveld var det eneste som minnet meg på hvor jeg var et lite gudebilde som hang på veggen, med et lite stearinlys stående under. Litt surrealistisk, egentlig.

Her er noen flere bilder fra de siste dagenes Diwali-festing i Manipal med våre nye, Indiske venner:

Magnus, jeg og Sebastian tok på oss oppgaven med å opprettholde tradisjonen med tradisjonelle klær under Diwali-feiringen. Noen måtte jo gjøre det.

Magnus fortsetter å pose, her med Anna.

"De tre agentan": Silje med to lokale danseløver.

Magnus, Renée og Aditi. Godt humør.

Tenk deg dette:

Blære på bristepunktet.

Buss uten støtdempere.

Veier med så mange hull at Siv Jensen ville sjokkert seg til døde hver halvmeter.

Ståplass.

Halvannen time.

Dette var hjemturen min fra Mangalore til hostellet i Manipal i kveld (vi var på en dagstur for å besøke et gamlehjem). Før vi dro fra restauranten der vi hadde inntatt en rask middag, styrtet jeg det jeg hadde igjen i ølglasset og kjente på blæra. Joda, det skal holde. Et kvarter senere sto jeg og blandet svette med to feite indere mens konduktøren (ja, de har flere ansatte per buss her i dette overbefolkede landet) prøvde å snike seg forbi. Jeg angret bittert. Reisens hittil verste opplevelse.

Det er over en uke siden jeg skrev forrige blogginnlegg. Ikke det at det ikke er noe å fortelle fra uken som har gått, tvert imot, men fordi internettilgang har vært like vanskelig å oppdrive som storfekjøtt. I Bangalore var det naturligvis mye lettere – det sies jo at USA i stor grad styres fra Bangalore – men man skulle jo tro at et av Indias beste universiteter ville hatt noe bedre enn en ISDN-linje delt på 20 000.

Jeg er i Manipal, universitetsbyen, men før jeg forteller mer om oppholdet mitt her, vil jeg fortelle litt om hva den siste uken har inneholdt.

Vi kom til Mangalore onsdag kveld, etter en lang togtur jeg har fortalt om tidligere. Hotellet vi sjekket inn på hadde til alles glede eget basseng, og det skulle selvfølgelig brukes med en gang dagen etter. Det var veldig deilig å avkjøle seg i det (overraskende nok) rene vannet og få litt sol på de delene av kroppen som fortsatt var bleike. Vi tok gledelig imot Siljes tips om hvordan tanen skulle bli best mulig, og da kvelden kom så vi alle fine og rødbrune ut.

Sebastian. Yoga. Fontene.

Silje et øyeblikk hun ikke var "working on the tan".

Når unge, blonde jenter og 1,90 meter høye gutter kaster klærne og stuper uti et dårlig skjermet basseng, er det en selvfølge at oppmerksomheten til den vanlige inder vendes bort fra de daglige gjøremål, og erstattes med usjenert stirring. Bassenget får vanligvis kun besøk av en og annen forretningsreisende kineser, så det var vel egentlig greit at kelnerne la pausene sine til bassengkanten til fordel for parkeringsplassen. Så lenge vi fikk gjøre som vi ville, kunne de se.

Sandra og Silje, med publikum som ikke legger skjul på hva de gjør i vinduskanten.

Torsdag ettermiddag møtte vi Umesh Chandra, lærer ved Mangalore University. Umesh er dalit, eller kasteløs, og fortalte om vanskelighetene de nederste på rangstigen møter i India. Som universitetsprofessor er han en del av eliten innenfor dalitene, en av få som har klart å jobbe seg opp. Likevel møter han castism (eller kastisme) i hverdagen, og blir mobbet både av elever og lærere. Kastesystemet, som formelt ble avskaffet da landet ble selvstendig, har fortsatt et sterkt hold på menneskers skjebner i India, og for oss som kommer fra et land der idéene om like muligheter for alle mennesker står sterkt, er det vanskelig å forstå. Magnus har skrevet en god bloggpost om de store forskjellene i India.

Fredag dro vi ut til Mangalore University, og snakket litt med studentene der om Norge, India og journalistikk. Torgeir hadde tatt med en informasjonsfilm laget for handelsstanden på Sunnmøre i 1995, som de stakkars inderne slukte rått. Vi måtte bruke samtalene etterpå på å rette opp skadene. Fordelen med å besøke et statlig universitet i stedet for et privat et som det vi bor på nå, er at elevene ved det statlige universitetet representerer gjennomsnittsstudenten mye bedre enn den middel- og overklassen vi møter her. På Mangalore University handlet mye av praten om hvordan det går an å bo med kjæresten sin før man er gift, alkoholkonsum, hvor mye penger man tjener og om øremerkede sunnmørske kuer.

Det er ikke bare-bare å forklare indere hva en fjord er for noe.

Fredag kveld festet vi med sosionom- og barnevernsstudentene som holder til i Mangalore. De er i India i tre måneder og jobber med blant annet HIV-smittede og alkoholikere, samtidig som de stadig vekk drikker seg selv fulle på Kingfisher.

Det var morsomt å feste litt med nordmenn igjen, selv om det ikke ble noen tur ut etterpå. Utesteder stenger halv tolv her i India.

Sosionom-Mona og Magnus koser seg på taket hos sosinom- og barnevernstudentene.

Mye nytelse inne i bildet når Sebastian masserer Maikens hodebunn.

Lørdag var en lat dag med mye tid brukt i bassenget, men vi hadde tid til et besøk på en institusjon i Mangalore også. Det var et ganske kjedelig besøk, riktignok, på en skole for sosialfagsarbeidere – skolen der sosionom- og barnevernstudentene en gang i blant er innom. Inne i et enkelt murlokale med støyende vifter i taket møtte vi en nonne. Dette var ikke hvilken som helst nonne, men en nonne viet til informasjonssamfunnets uendelige teknologiske muligheter. Dette var nonnen med ansvaret for skolens Powerpoint-fremvisning.

Her fikk jeg mitt første møte med fattigdommen i India. Det var så tydelig at nonnen ville gi en god presentasjon, men dessverre hadde ikke oppgradering til Office 2007 blitt inkludert i dette årets budsjett heller, så desperat hadde hun prøvd å kompensere med å bruke Powerpoint 97s funksjoner til bristepunktet. Bevegelige bakgrunnsbilder, eksploderende tekst, WordArt og alle mulige typer overganger hadde hun mikset sammen med et hav av tekst. Her var ikke innholdet i fokus, men heller hvordan det kunne beveges, strekkes, krympes og dekoreres. Godt forsøk på å gjøre noe gørr kjedelig interessant, men noe inne i meg skriker at jeg skal gi denne damen en MacBook med Keynote ferdig innstallert, før hun forårsaker mer lidelse.

Ironisk nok hang Moder Teresa på veggen og minnet meg om at også andre nonner har bidratt til lidelse gjennom å prøve på noe godt. Jeg vil likevel hevde at vår lidelse var verre.

Cheesy Powerpoint 97-presentasjon, mid-transition.

Dagen før avreise til Manipal besøkte vi stranda i Mangalore. Store bølger, varmt vann og sterk sol gjorde det til en ganske ålreit strandopplevelse. Stranden skilte seg likevel ut ved at det var mye mer søppel liggende rundt om kring enn det jeg er vant med, og ved at vi var de eneste som var på stranden for å sole oss og bade. Her, som ved bassenget, ble jentene det store trekkplasteret for den skuelystne lokalbefolkningen. En mann gikk tur med datteren sin frem og tilbake foran de solslikkende jentene, og vi latet som ingenting selv da han passerte den tiende gangen.

Hvorfor all denne oppmerksomheten? En viktig grunn er nok at indere aldri viser så mye hud som vi vestlige er vant med, og når i tillegg surfing på pornosider straffes med fengsel opp til syv år, er det kanskje ikke så rart i at de prøver å få med seg mest mulig hud når de kan.

"Vi går alltid fram og tilbake her, vi altså, ikke noe med dere å gjøre.".

Jeg tror damene i svart, tung burka er en smule misunnelige.

Mandag morgen dro vi altså til her vi er nå, Manipal.

Manipal er en by som på mange måter ligner Volda. Manipal University har til sammen 120 000 studenter fra 52 land. Ikke fullt så mange er i Manipal, men den lille byen (etter Indisk målestokk) handler mest om å holde liv i og tilby tjenester til studentene. Så litt som Volda, altså, med 8000 innbyggere og 3000 studenter.

Administrasjonsbygningen, Manipal University. Ikke dårlige saker.

Vi er blitt innkvartert på studenthybler, jentene og guttene hver for seg. Jentene har innetid senest halv elleve, guttene kan være ute så lenge de vil. Egentlig en ganske dårlig idé, for når jentene ikke får gå ut, må guttene finne på andre ting, for eksempel sprenge kinaputter i gangene (noe som skremmer vettet av en nordmann som har lest litt for mye om fjordårets Mumbai-angrep). Det gjør de fordi vi nærmer oss slutten på lysfestivalen Diwali, som når sitt klimaks lørdag kveld. Da blir det fyrverkeri og festing the Indian way.

Jentenes hybler, beskyttet med høye gjerder, gitter og vollgrav.

Vi besøker universitetet av forskjellige grunner. En er for å presentere Norge for de indiske studentene lærerne våre håper vil ta del i et fremtidig utvekslingsprogram. En annen er for å se hva en middelklasseinder er på nært hold, og en tredje er for å ta del i undervisningen.

I vår presentasjon av Norge presenterte jeg, Magnus og Sebastian den versjonen av Norge vi ønsket å gi fra oss. Det betydde en presisering av vårt inntak av kjøtt (og da spesielt storfekjøtt), en presentasjon av viktige personligheter som Jahn Teigen og Lene Alexandra, og naturligvis vår største og farligste fiende: mordersneglen. Alle inderne reiste seg til nasjonalsangen, og de gjorde store øyne når vi kunne avsløre at det er mulig å hoppe mer enn 230 meter på ski.

Fadderne, eller "buddies" som de blir kalt, er noen overbeskyttende, men hyggelige folk. De ender stort sett hver setning med "man" og bekymrer seg stort for å la oss gå i trafikken alene. Dette er de studentene vi har blitt best kjent med, og de er overraskende vestlige i stilen. En av dem har hatt kjæreste, noen drikker alkohol og de snakker en del om love-marriages og sex utenfor ekteskapet. Dristig.

Undervisningen vi har blitt gitt er ganske tilfeldig. Mange av timene ender med at vi står i fokus for spørsmål fra salen, og lite annet, men vi har heldigvis også fått vært i noen timer med innhold. Jeg har vært med på "visual communication" (der læreren klaget på elevenes kunstverk fordi det var for lett å se hva ting skulle forestille), "enviromental studies" (videregående-nivå på innholdet), TV-undervisning (langt ifra Volda-nivå), "new media" ("cyber crime" var dagens tema) og "security and terrorism reporting". Det siste faget var det eneste interessante, men ble overskygget av en lærer som spilte av videofiler med RealPlayer på Windows XP innstallert på en MacBook. Kvalmt.

Det er dessuten buksetvang på undervisningsområdet. Bra jeg tok med meg den svarte olabuksa mi, da ...

Av andre ting vi har gjort så har vi møtt en 88 år gammel, kjent, indisk journalist, Dr. M.V. Kamath, som blant annet har intervjuet Gandhi, Nehru og Martin Luther King. Han snakket mye om gamledager og sånt, det kan du lese mer om hos Magnus, som jo er ganske gammel selv.

I tillegg har vi vært en del rundt på det store universitetsområdet. Vi har spist på Subway (vestlig mat, endelig!), sett på et hus-gjort-om-til-museum og vært på et av verdens beste anatomi-museer (i følge Manipal University). Det var en ganske rar opplevelse, siden de oppbevarer og stiller ut en masse døde babyer med forskjellige feil og mangler. Alt naturligvis på glass, og noen har de til og med kuttet på tvers så vi kan se inni dem. Greit altså.

Skolen oppbevarer også en tank med døde voksne mennesker som medisinstudentene kan øve seg på. Også de var tilgjengelige på museet (klikk om du vil se døde mennesker). På spørsmålet om det var greit for familien til de avdøde at de ble stilt ut på denne måten, fikk vi svaret "Oh, that's okay, they have no family". Men da er det jo greit!

Maiken beundrer de søte, små beibissene.

Dead body. Ja, hvorfor ikke?

PS: Jeg slapp unna å få Delhi-belly tidligere på reisen, men nå tror jeg jeg har fått Mangalore-magen istedet. Det er noe dritt. Høhø.

In other news: Jeg leser selvfølgelig litt indiske aviser mens jeg er her nede, og her er et lite klipp jeg gjerne vil dele:

Newborn slips down train toilet

KOLKATA: In a case that seems to be straight out of "Ripley's Believe It or Not", a woman delivered a child inside a toilet of a moving train and the newborn slipped down the outlet into the tracks but miraculously escaped unhurt.

Bhola Roy and his pregnant wife Rinku boarded Tata-Chhapra Express from Tatanagar og Tuesday night. When the train was running between Gamaria and Birrajpur stations, the woman went to toilet and delivered the baby, who slipped down the outlet, officials said on Wednesday.

... Deccan Herald, 09.10.09

TII – This is India.

Dette innlegget ble skrevet onsdag kveld. Internettilkobling i Mangalore har ikke vært så enkelt.

Nå har vi forflyttet oss vestover til Mangalore. Togturen tok elleve timer, fra halv åtte om morgenen til halv syv om kvelden. Å ta tog med Indian Railways er ikke det samme som å ta tog med NSB. Vi satt på andre klasse (omtrent 15 kroner), og det skal jo egentlig være ganske bra, men det var likevel trangt, masete og til tider ganske varmt. Vi har blitt fortalt at å ta tog i India er en grunn til å reise til landet i seg selv, og det var faktisk en ganske morsom opplevelse.

På hver stasjon steg nye selgere på som solgte alt fra aviser og lommelykter til kjeks og varm ris, i tillegg til en sukkerblanding med kaffesmak som inderne kaller kaffe. Disse selgerne hastet gjennom toget, mens de skrek ut på sin særegne måte hva de solgte. Så hoppet de av med en gang toget satte seg i bevegelse igjen, for å vente på neste tog.

Turen til Mangalore gikk over fjellet og igjennom jungelen. Her gikk ikke toget spesielt raskt, så vi fikk se noen virkelige flotte, grønne skoger og tåkelagte fjellsider. Inne i de mange tunellene stakk barna hodene ut av de åpne dørene og vinduene, og hylte av full hals for å prøve ut ekkoet. I starten var det ganske morsomt, men etterhvert som vi rullet gjennom den tiende og den femtende tunellen ble det bare slitsomt.

Igjen ble vi sentrum for oppmerksomhet, og igjen latet indiske menn som de skrev meldinger mens de egentlig tok bilder av oss. De fleste av tilskuerne var ganske hyggelige, og flere tok motet til seg og snakket til oss:

– Sanyo HD. Good camera? How much did it cost?
– Ehh, about 50 000 rupees.
– Oh (*beskjedent smil*)

Det var tydelig vi var på en litt lav klasse for vår lommebok. Jeg er glad jeg slapp å fortelle at jeg hadde to ekstra kameraer og en laptop i sekken.

Senere håper jeg å få prøvd en lavere klasse, uten nummererte plasser. Det skal visstnok være enda verre, men også enda morsommere.

Her i Mangalore skal vi besøke et statlig universitet. Hva konkret vi skal gjøre, vet jeg ikke. Sosionom og barnevernsutdanningen på høgskulen har i hvert fall et utvekslingsprogram med universitetet, og i dag traff vi de norske studentene som skal jobbe her i tre måneder. Det skal bli hyggelig å bli vist rundt av dem og bli bedre kjent de neste dagene.

PS: Se video fra togturen øverst på siden. Den er satt veldig raskt sammen i iMovie, og kvaliteten er deretter.

Her er en kjapp, usammenhengede oppdatering fra Bangalore, for å teste om videoopplasting er helt umulig eller ikke.

I dag har vi vært på marked, og marked er så India som India blir. Kaos, tusener av mennesker, kontraster mellom tiggere og diamantsjapper. Man får naturlig nok mye oppmerksomhet som bleiking når man går rundt der det ellers bare ferdes indere. For jentene ble det så voldsomt (de hadde regnet med mindre oppmerksomhet, og kledde seg lett) så de kjøpte seg skjørt og burka. Siljes blonde hår stikkende ut av burkaen hjalp nok ikke så mye, men intens stirring på legger ble kanskje byttet ut med latter istedet. Selv har jeg kjøpt meg en styggstripete ny skjorte, men det er egentlig et rop om mer oppmerksomhet.

Mye fotografering har det også blitt. Inderne spør ofte om de kan bli tatt bilde av, bare for å se seg selv på en liten éntommers skjerm.

Blondt hår = oppmerksomhet, burka eller ei.

I kveld var vi på en veldig bra vegetarrestaurant og betalte 150 kroner for middag og drikke til åtte personer. Ikke dårlig.

Jeg har også fått meg indisk telefonnummer: +91 9886718120, som på alle måter er mye billigere for meg, så bruk det om du skal ta kontakt (IT-supporten er kanskje litt begrenset herfra, dessverre).

Sjekk forresten ut to andre blogger, i tillegg til de jeg har nevnt før:

• Sandra
• Silje
• Line
• Sebastian

... those men and women who have dreamed the impossible and had the strength to pursue it; and to our future, which will, hopefully, be even more fruitful than our past. Første side, menyen til NASA

Utelivet i Bangalore – IT-hovedstaden, romfartsenteret og outsourcingens mekka – måtte naturligvis prøves ut, og hva var da ikke mer naturlig å gå på NASA, en romfartsdekorert pub med uniformert personell og drinknavn inspirert av astronomien. Vi ble fortalt at deler av Bangalore var mye mer vestlig orientert enn Delhi, og det er det også, med flere utesteder, større andel vestlige butikkjeder og mye bedre engelskkunnskaper.

Men utelivet kan vi fortsatt ikke skryte av. De stenger halv tolv, ingen danser og man får en veldig tungvint samlet regning på slutten av kvelden. I tillegg er det nesten ingen jenter som er ute. Faktisk har de beste utestedene i Bangalore så store problemer med manglende jenter at gutter som kommer alene ikke slipper inn, kun jenter og par.

Nå er jo selvfølgelig ikke det noen hindring for oss, som er ni jenter og tre gutter, stengetiden er et større problem. Med normal norsk "utetid" får man ikke i seg nok Moon Walkers og Asteroids for å oppfylle drinkmenyens tittel "achieving zero gravity". Dessuten står det i hotellets regler at "liquors and gambling strictly prohibited", så da er vel både vors med drikkeleker og nach utelukket.

Med litt flere mennesker og lengre åpningstider blir dette veldig bra for en astronominerd.

I går forflyttet vi oss fra Delhi til IT-hovedstaden Bangalore. Siden avstanden er omtrent den samme som Lindesnes-Nordkapp, tok vi innenlands fly. Man skulle kanskje tro at å fly innenlands i India er risky business, med gamle, rustne propellfly og fallskjermer under setene, men det var faktisk en helt fantastisk opplevelse.

Å gå inn dørene på Indira Gandhi International Airport er som å gå fra en verden inn i en annen. Inne i den moderne avgangshallen venter nesten unødvendig mange ansatte, som guider deg gjennom hele prosessen med innsjekk, sikkerhetskontroll, ombordstigning og alt innimellom. Maten er like billig som ellers i India og trådløst internett er gratis.

Vi kom klokken fem om morgenen, og da var alle innsjekkingsskranker åpne. Man kan kanskje undres over at KLM ikke klarte å ha én eneste person i skranken da vi ventet på å dra sørover fra Gardermoen, når Kingfisher har tre personer ganger ti skranker.

Jada, Kingfisher er navnet på selskapet vi fløy med, og helt riktig, det er samme Kingfisher som produserer Indias mest populære øl. Kingfisher Airlines ble opprettet i 2005, og har i dag 400 avganger daglig både innenlands og utenlands. Men selv om selskapets sjef (som ligner på en som styrer et bryggeri) sier på en ganske sleip og ekkel måte at han personlig har håndplukket hver enkelt ansatt, kabinene er fylt med alkoholreklame og ølnavnet får deg til å tenke på alkoholiserte piloter, er ikke Kingfisher noe tulleselskap. Flyene er topp moderne med skjermer i hver stolrygg, flere TV-kanaler, kameraer under og foran flyet, og egne hodetelefoner til alle passasjerer. Det er overraskende nok ingen alkoholservering, men det serveres et valgfritt måltid selv på korte turer og alle får en flaske vann før flyet har lettet. Det har også gått opp for meg hvor alle pene indiske jenter havner om ikke Bollywood vil ha dem: de blir flyvertinner (beklager KLM og Widerøe, men her har dere lite å stille opp med).

Kanskje flyr jeg ikke så veldig ofte, men jeg tror ikke lignende service er vanlig andre steder, og i hvert fall ikke fra Volda til Oslo.

Alt i alt en veldig fornøyelig reise, og det bare til 900 kroner.

Når man er i et land med eldgammel historie, mangfoldig kultur og flere store religioner er det opplagt at reiseruten til den vanlige turist går innom en del gamle bygg og ruiner. Noen er brune, forlengst raserte og egentlig ikke mer imponerende enn en like brun og rasert fabrikk fra 1920-tallet – med unntak av alderen. Andre er fortsatt like storslåtte, vakre og med utallige imponerende detaljer. En ting har de til felles – de er utrolig kjedelige i seg selv. Gammel murstein.

En bygning bare står der, og uansett vær og årstid blir ikke ditt besøk bedre enn bildet på postkortet. Historien bak bygningen forstår du dessuten mye lettere ved å lese Wikipedia eller Lonely Planet, enn å bruke tid på en kaklete guide med dårlig engelsk som bare sutrer over dårlig tips.

Heldigvis er det noe annet som gjør at jeg ikke helt kjeder livet av meg når jeg besøker sånne steder. Menneskene. Menneskene som trekkes til disse gamle bygningene kommer i alle fasonger, av forskjellige grunner og fra alle verdens kanter. Du har de krøkkete britiske pensjonistene som blir busset rundt fra attraksjon til attraksjon, den indiske middelklassefamilien som vil oppfylle to drømmer i en smekk ved å ta bilde med en blond jente foran yndlingsruinen sin, og de helt normale inderne som bøyer seg ned mellom turistene for å få gjort unna den daglige bønnen til Allah, Brahman eller gamle bøker. Dessuten har du de lokale lykkejegerne som svindler krøkkete britiske pensjonister, blonde jenter som dekker til håret for fredens skyld, og presten som leser fra den gamle boka, selvfølgelig. Jeg har dessverre ingen tro på at Allah og Brahman er tilstede.

Det er altså alle disse rare menneskene som interesserer meg, og de siste dagene har jeg brukt på å studere dem, ta bilder av dem og forsøke å unngå å betale dem penger, samtidig som jeg har fått min dose av gammel murstein (eller marmor, om du vil være fin på det). Her er en liten oppsummering med bilder:

Sebastian – med bok – er en utømmelig kilde til informasjon.

I forrige bloggpost fortalte jeg om onsdagens besøk til Qutb Minar. Torsdag gikk turen til gamle Delhi og Red Fort. Her var Sebastians guidebok til India uvurderlig. Han ramset opp fakta etter fakta om alle de gamle bygningene innenfor de røde murene. Ikke så spennende, men mye bedre enn hvilken som helst indisk guide. Her var det også mange flotte parker vi kunne slappe av i, uten alt stresset i byen utenfor. Jentene vil kanskje si at inderne her var like plagsomme som utenfor.

For moren til denne ungen var dette øyeblikket like stort som barnets første skritt.

Det er varmt i Delhi, og mesteparten av vannet som drikkes går med til svetteproduksjon.

Sandra i en av flere parker inne i Red Fort.

Etter besøket på Red Fort gikk vi noen hundre meter gjennom travle gater, fylt med salgsboder, rickshawer og plagsomme tiggere, til Indias største moské, Jama Masjid. Siden den er en moské som fortsatt trekker mange muslimer til bønn, måtte vi ta av oss på beina og dekke til våre bare legger. Jentene måtte gå enda mer tildekket, og de klærne man kunne leie fantes naturligvis bare i sterke farger med direkte stygge mønstre. Det skulle altså ikke være noen tvil om hvem som er turister.

Jan så ganske ålreit ut i skjørt. Han likte seg godt i det, i alle fall.

Sebastian fikk den rosa varianten. Jentene hadde lignende farger og mønster, bare heldekkende.

Mot noen rupees (selvfølgelig) fikk vi lov til å gå opp i en av moskéens minareter og nyte utsikten over gamle Delhi. Toppen av tårnet så ut til å være møtested for de kule muslimske gutta (ikke jentene, de er nektet adgang uten mannlig følge). Her hang de, i hvert fall, og lo godt av oss skjørtekledde turister.

Svette Sebastian i tårnet.

Fredag var en lat dag, men vi tok i det minste et besøk til hotellets nabo, sikhtempelet Gurdwara Bangla Sahib. Sikhene er stort sett hyggelige mennesker. De var mer enn villige til å vise oss rundt på tempelområdet, så lenge vi dekket til håret og tok av oss skoene. De ville heller ikke ha penger eller noe annet tilbake fra oss, kun vår oppmerksomhet. Sikhreligionen oppsto som en slags blanding av islam og hinduismen, og de er veldig opptatt av å være ærlige og av at alle mennesker er like. Blant annet gir de ut gratis måltider til alle som besøker templene deres, og de har forlengst forkastet kastesystemet. Skal du gjøre en deal med noen i India, og du har valget mellom en hindu, muslim eller sikh, velg en sikh!

Sikhene går alltid med turban, og når man besøker templene deres må også vi dekke til håret.

Lørdag sto vi tidlig opp for å dra til Agra, en by fire timer utenfor Delhi. Agra huser Indias mest kjente turistattraksjon, Taj Mahal. Og Taj Mahal er populært. Glem alle postkortbilder, stedet er langt ifra så idyllisk og fredelig. Hundre meter lange køer for bare å komme inn på området, enda lengre for å komme inn i det gamle mausoleet. Det må ha vært flere tusen turister som trengte seg opp de trange trappene og kjempet om de beste fotospottene.

Var det egentlig verdt den lange bilturen? Nei. For å få en bedre opplevelse med Taj Mahal burde vi nok ha overnattet i Agra og kommet tidlig, tidlig om morgenen. Halvannen time midt på dagen er alt for lite når man ikke gjør annet enn å stå i kø eller vente på fotomuligheter.

Obligatorisk "holde-spiret-på-Taj-Mahal"-bilde med en ironisk "fotografen-har-misforstått-og-bommer"-tvist.

Bilturen til og fra Agra var den første lange bilturen i India hittil, og det ga mange nyttige erfaringer: Sørg for at sjåføren snakker engelsk slik at du kan si klart ifra om at du ikke vil spise på restauranten de er godt bestukket av. Vår sjåfør stoppet på samme restaurant både til og fra Agra, på tross av dårlig mat, dyr mat, dårlig service og en kelner som indirekte fortalte meg at jeg burde slanke meg. Hmpf.

De siste dagene har vi altså sett en del gamle bygninger, men vi har også prøvd ut en av Delhis aller nyeste konstruksjoner – metroen. I gamle Delhi henger strømledningene på kryss og tvers i et stort spindelvev over gatene, der kaoset av rickshawer, kuer og salgsboder råder. Men midt i dette kaoset er det noen trapper ned under bakken, ned til den splitter nye metroen. Det var et kultursjokk uten like som traff oss da vi etter en halvtime stresset gange gjennom de trange, klamme gatene kom til undergrunnens finpussede steintrapper. Vi gikk rett fra ett århundre til et annet. En tur med Delhis metro koster fra 6 rupees, eller 75 øre og tar deg raskt fra den ene siden av byen til den andre. Stasjonene og togene er rene og pene, og de benytter et veldig enkelt system med elektroniske polletter som andre storbyers metroer bør ta etter. Veldig bra!

Ida på utkikk etter noen indiske klær.

En annen ting vi har fått gjort i Delhi er å gå på markeder, og fredag dro vi på et marked der folk fra hele landet kommer for å selge sine regionale varer. Her er noen flere bilder:

Meg og Magnus på marked. Markedet hadde mest dameklær, men vi kjøpte en skikkelig indisk-style skjorte hver. Nå mangler vi bare bukse med press.

Frukthandel langs gata. Billig og bra.

Nå er jeg lei Delhi og Delhi-lufta. Bangalore neste!

Vi har vært én dag i India, og det er mange inntrykk å ta inn over seg. Mange dagligdagse ting må prøves ut for første gang. Men: Det har vi tydeligvis ikke forsøkt å gjøre så raskt som mulig.

I går dro vi nemlig rett til den norske ambassaden der vi opplevde trygge, norske omgivelser med kongen på veggen. Der fikk vi høre om den norske stats India-strategi og hva nordmenn her nede driver med. Vi fikk også vite at det var ambassadens feil at visumene våre tok så lang tid, det var nemlig en hevnaksjon fra de indiske diplomatene etter en indisk bestemors visumtrøbbel med den norske ambassaden tidligere i år. Etter besøket ble vi litt mer eksotiske, men av alle ting spiste vi kinesisk mat på en kinesisk restaurant med stort sett kinesiske gjester. På restauranten drakk vi naturligvis det indiske ølet Kingfisher. Helt ok.

Qutb Minar, med en dose Jan.

Enda mer turister var vi da vi besøkte Qutb Minar – kort fortalt noen gamle steinbygninger og et høyt, gammelt tårn. Det var imidlertidig ikke gammel murstein, men de vakre, blonde jentene vi hadde med oss som interesserte de andre (les: indiske) turistene mest. Jeg ble spurt én enkelt gang om å posere sammen med en inder, og det føltes egentlig mest som en høflighetsgest.

Ikke alle indere skjønner konseptet med hoppebilder.

"I have no e-mail. You send the chip to Tamil Nadu?"

"Nice sari. Would you like to be a model?"

Senere tok vi turen til en ny restaurant, en Indisk en denne gangen. Dyr var den også, etter indisk standard. Hele åtti kroner måtte jeg ut med for en lammerett, hvitløksris, naanbrød og brus. Uffameg. Dessuten lo servitrisen av meg da jeg hadde store problemer med den sterkt krydrede maten.

Koselig, moderne og rent sted. Sterk mat.

Restauranten serverte dessverre ikke alkohol, men utelivet i Delhi måtte jo prøves ut. Et sted kalt Piccadelhi fanget oppmerksomheten vår, og til ingens overraskelse var det veldig inspirert av britene, med britiske gateskilt, brunt interiør og en statue av Winston Churchill. Ah, indisk kultur på sitt beste. Stedet hadde selvfølgelig Kingfisher, og denne gangen var det mer enn ok.

Ida og Magnus med Kingfisher, det beste og mest sannsynlig eneste lokale ølet.

Sebastian tar en prat med servitøren.

Runa.

Utestedene i India har ganske mye kjipere stengetider enn i Norge. En halvtime før midnatt stengte serveringen, og selv om det overhyggelige personalet sa vi kunne bli så lenge vi ville, falt det oss naturlig å gå når servitørene dro hjem, musikken ble slått av og vaskingen startet i de øvrige delene av lokalet.

Hjemturen til hotellet var en opplevelse i seg selv. Etter å ha spurt flere rickshawsjåfører om de visste veien til YWCA Blue Triangle Family Hostel, tok endelig en modig mann på seg oppdraget. Naturligvis fant han ikke veien, men satt oss av på en annen YWCA-plass. Magnus, med bakgrunn i militæret (riktignok mediesenteret), tok ansvar og ledet oss med kart, uten kompass, til helt galt sted. En sikh-taxi ble løsningen, og etter mye om og men kom vi oss hjem. Lang og dyr tur, men opplevelsen var verdt det.

Takk for i går. I dag skal vi se enda flere gamle murstein og være enda mer turister.

PS: For flere bilder og reiseberetninger kan du se bloggene til de andre turistene:

• Magnus
• Ida
• Maiken
• Ida Amelie
• Renée