Hvordan var hverdagen under andre verdenskrig for folk flest i områdene hvor krigen ikke førte med seg stort annet enn matauk, rasjonering og nærvær av tyskere?
Vedlegg til dokumentarfilm om samme tema. Se også artikkel om prosjektet. Bruker du denne oppgaven vil jeg gjerne at du oppgir meg som kilde.
Innholdsfortegnelse
Innledning
Natt til 9. april 1940 patruljerte den ombygde hvalbåten "Pol III" fra Færder til Torbjørnskjær. Den oppdaget flere tyske krigsskip på vei inn Oslofjorden, og sendte raskt ut lyssignaler om at Norge var under angrep fra tyskerne. "Pol III" hadde derimot ingen sjanse mot torpedobåten "Albatros", og kaptein Leif Welding-Olsen ble den første nordmann som falt i kamp med tyskerne under andre verdenskrig.
Etter hvert kom by etter by under tysk okkupasjon, men invasjonen av Vestfold og Telemark gikk stort sett fredelig for seg. Under hele krigstiden var det kun 15 % av de falne fra Vestfold som ikke var sjøfolk.
Krigen gjorde likevel sitt inntrykk på folk flest i området, og sivilbefolkningen sto ovenfor store utfordringer i hverdagslivet. Det å skaffe nok mat og klær i et krigsherjet Europa var ikke noen enkel oppgave, og i tillegg kom nærværet til tyskerne og frykten for flyangrep.
Jeg har sett litt nærmere på hvordan hverdagen for folk flest var i områdene hvor krigen ikke førte med seg stort annet enn matauk, rasjonering og nærvær av tyskere.
Jeg har tatt utgangspunkt i min families fortellinger om perioden, samt lokalhistoriske bøker.
Denne teksten er et vedlegg til en dokumentarfilm om samme tema og hvor hovedvekten av arbeidet er lagt.
Hoveddel
Presentasjon av min familie - personene oppgaven tar utgangspunkt i
Min morfar Per Christian Ormar bodde på Vindal i Sandefjord under krigen sammen med sin nære familie og besteforeldre. Han var ennå ikke fylt 5 år da krigen startet.
Min mormor Else Marie Ormar bodde på Tenvik i Larvik under krigen sammen med sine foreldre og sin bror. Faren hennes var "på skauen" under store deler av krigen og de kom i nær kontakt med tyskerne på grunn av en bomstasjon inn til Larvik som nærmeste nabo. Hun var 5 år da krigen startet.
Min farfar Arne Jørgensen bodde sammen med sin familie på Breili i Sandefjord under andre verdenskrig hvor faren hadde et gartneri. Gartneriet førte til at forholdene stort sett var greie under krigen, og farfar var en av to i sin klasse som ikke var kvalifisert til å få svenskepakke. Han var 5 år da krigen startet.
Min farmor Bjørg Jørgensen bodde med sin mor og øvrig familie i Skien by under krigen. Hun var enebarn og hadde derfor ikke så mye konkurranse med søsken om mat og klær. Hun var 5 år da krigen startet.
Min farmors far, Henry Reidarsen bodde sammen med sin familie i Skien i starten av krigen, men ble etter hvert sendt rundt om i Norge på arbeid. Han var 24 år da krigen startet.
De første krigsdagene
I Sandefjord, Larvik og Skien gikk de første krigsdagene stort sett fredelig for seg. I Skien opplevde min farmor og oldefar at tyske fly kom inn over byen de første dagene etter invasjonen den 9. april og at store krigsskip kom inn til havnen, men alt skjedde uten dramatikk.
Larvik ble besatt den 12. april, mens Sandefjord først ble besatt av tyske tropper den 16. april, en hel uke etter invasjonen hadde startet. Dagen etter gikk tyskerne via politimester og ordfører ut i Sandefjords Blad og anmodet folk om å vise en "rolig og korrekt opptreden".
Siden Norge, som var nøytrale under første verdenskrig, ikke hadde vært i krig på veldig lang tid, var det få som hadde noen ide om hva okkupasjonen ville bringe med seg, så de første dagene flyktet mange med kone og barn til venner og familie på landet. Etter hvert skjønte man at det ikke nyttet å flykte, og nesten alle flyttet tilbake i løpet av noen dager. Det var andre problemer enn typiske krigshandlinger som skulle bli utfordrende for sivilbefolkningen.
Forsyningsproblemer
Allerede før krigen var det rasjonering på enkelte varer, men denne ble raskt utvidet til å gjelde flere varer. Man måtte nå ha kort som ble utdelt av myndighetene for å få de varene man trengte, men det lille man fikk gjennom rasjoneringen strakk sjelden til. Allerede den 12. april, tre dager etter invasjonen erklærte Sandefjords Blad poteten som folkehelt nummer én, og avisen ga tips om hvordan folk flest kunne både dyrke og oppbevare den. Rundt i alle hager og bed ble blomstene dratt opp og erstattet av poteter, kålrabi, grønnsaker, tobakksplanter, frukttrær og bærbusker, i tillegg til beitemarker for høner, kaniner og den såkalte villagrisen.
I tillegg til at alle ble bønder var folk veldig flinke med å utnytte alle varer man hadde og oppfinnsomme erstatninger for vanlige produkter dukket raskt opp. Det var vanskelig å få tak i smør og meieriprodukter generelt, noe som endte med at fisk ble stekt i tran. En annen ting som ble stekt i tran var kålrabibiffen, en erstatning for vanlig biff laget av kålrabi. Tran ble også brukt i bakervarer for å holde dem noenlunde sammen.
Fiskeskinn ble brukt som skosåler, kaninskinn til kåper, mens avispapir ble brukt til alt fra tau til fôr i vinterklærne. Kaffen ble erstattet av eikenøtter og erter, mens tobakken var hjemmedyrket, mange brukte også lang tid på å lage en visstnok helt forferdelig type brennevin som kunne byttes mot all verdens andre forsyninger. Om et plagg var blitt for lite eller hadde begynt å bli slitt, rakket man det opp og strikket eller sydde noe nytt av det, det var ikke noen skam å gå med lappede klær på den tiden.
Det var også en stor mangel på bensin under krigen, og de bilene som ikke ble tatt av tyskerne (min morfars far ble fratatt sin bil) fikk satt på generatorer som gikk på knott, trekull og forkullet torv. Knott var små, tørkede terninger av or eller ask.
Om man ikke hadde alt man trengte var det lett å få byttet det til seg. Både bytting av rasjoneringskort og varer foregikk i stor skala, klær byttet man til seg etter som barna vokste og den flasken med brennevin man fikk i måneden kunne man bytte til seg alt mulig for. Avisene var fylt med bytteannonser.
Tyskernes nærvær
En annen viktig ting i hverdagen som gjorde krigstiden annerledes var nærværet av tyskere, men langt fra alle var fiendtlig innstilt mot nordmennene. Den vanlige tysker var kun en soldat for sitt land og gjorde ikke uprovoserte handlinger mot nordmenn. Alle mine besteforeldre har fortalt at tyskerne ofte ga småbarn godteri når de lekte rundt dem og at de lekte med dem om de hadde tid. Dette var selvfølgelig ikke alltid så populært blant de voksne, og barna fikk ofte skjenn for å leke meg og ta imot godteri av "fienden".
En annen episode med tyskerne som det er verdt å nevne er min farfars far og hans avtale med tyskerne om mottak av hestemøkk. Når tyskerne kom med store lass hestemøkk til min oldefars gartneri, hadde de i all hemmelighet gjemt en stor sekk med brød blant all møkka, som takk for at han tok imot møkka uten protester. Dette viser at også tyskerne måtte være forsiktige med velviljen mot nordmennene, men at de var villige til å ta sjanser for å vise at de ikke var onde alle sammen.
Skolen og propaganda
Skolen var et av de viktigste senterne for tysk propaganda, men mine besteforeldre som startet på skolen under krigen merket ikke så mye til dette. De fleste lærerne i den norske skolen var veldig i mot den tyske okkupasjonen, og min mormor refererer til lærerne sine som "nokså trauste nordmenn". Den lave alderen mine besteforeldre var i gjorde nok også at de ikke var så utsatt.
På skolen fikk man tran og suppe man fikk ta med seg hjem, men ikke noe av dette var unormalt i datidens skole.
Et sted hvor den tyske påvirkningen mht. propaganda virkelig viste seg var i avisene. Man kan tydelig se dette ved å studere Sandefjords Blads utgaver de første dagene etter krigen, mot utgavene mot slutten av krigen.
I avisen utgitt den 12. april 1940, før byen var under tysk kontroll, ser man blant annet overskriften "Bolærne overga sig efter et heltemodig forsvar" som refererer til forsvaret av Bolærne da de tyske styrkene angrep noen dager senere. Ordet "heltemodig" viser tydelig avisens standpunkt i konflikten.
Mot slutten av krigen var avisens profil mye mer farget av den tyske okkupanten. Fra utgaven den 2. mai 1945, dagen etter Adolf Hitler tok sitt eget liv, hadde Sandefjords Presse (fellesavis for Sandefjords Blad og Vestfold på grunn av papirmangel) overskriften "Adolf Hitler falt i kampen" med underoverskriften "Kampen mot Tysklands fiender får videre". Artikkelen nevner også at han "kjempet mot bolsjevismen til siste åndedrag", en tydelig tyskvennlig vinkling av saken.
Arbeidstjeneste
For alle menn i en viss alder hadde man i utgangspunktet to valg. Man ble enten sendt rundt i Norge som tvangsarbeider eller man kunne verve seg som frontkjemper for Tyskland. Få ville kjempe for Tyskland, så for de fleste var arbeidstjenesten veien å gå, om man nektet ble man sendt i fengsel og fangeleir. Man hadde et annet alternativ, og det var å stikke av ut i skauen og slutte seg til motstandskampen. Dette alternativet ble aktuelt for mange, og spesielt mot slutten av krigen da tyskerne var i gang med å sette i gang tvangstjeneste på fronten.
Min mormors far dro på skauen med en gang krigen startet, og min mormor husker å bli fortalt at om noen spurte om faren så visste hun ingenting. Jeg har ikke klart å finne ut så mye mer om hva han gjorde på skauen, da barna ble fortalt veldig lite, men hver uke dro familien ut i skogen for å plukke bær, samtidig som de hadde med forsyninger til min oldefar.
Min eneste oldefar som ennå er i live, Henry Reidarsen, valgte å arbeide. Først ble han sendt til Sunndalsøra hvor han arbeidet under en østerriksk sjef. De gjorde klart for byggingen av et ikke-militært kraftanlegg, men etter hvert måtte arbeidet gies opp da det ikke var mer olje til maskinene. Etter at arbeidet i Sunndalsøra ble innstilt ble min oldefar sendt rundt omkring på Sørlandet hvor det var masse bygging av bunkers, brakker og annet anleggsarbeid.
Frykten for de allierte
Vestfold og Telemark hadde flere populære bombemål for de allierte bombeflyene, Larvik havn og Framnæs verksted var to av dem. Blending av alt lys etter mørkets frembrudd var påbudt, og for mange var den største forandringen fra krigstid til fredstid at det igjen var lys i gatene.
Den stadige trusselen fra de allierte bombeflyene førte til at sivilbefolkningen ble veldig vare for flylyder om nettene. Innerst i havna i Larvik lå det et skur som før krigen ble brukt til oppbevaring av sagflis for Treschow-Fritzöe-fabrikkene. Under krigen ble dette skuret brukt til oppbevaring av sjøminer, og hver gang det var flyangrep var frykten stor for at skuret skulle bli truffet og gå i lufta. I mange familier var det vanlig å sende barna på landet når det var fullmåne, fordi fullmånen som oftest brakte med seg et flyangrep.
Mot slutten av krigen ble Sandefjord utsatt for to flyangrep mot Framnæs mek. Værksted, et den 2. mars 1945 og et den 2. april 1945. Ingen ble drept, men flyangrepene gjorde stor skade på fabrikken og senket/skadet flere tyske og norske skip. Tidligere, i desember 1944, hadde et engelsk fly blitt skutt ned over Jahres Kjemiske Fabrikker, noe som resulterte i at flymannskapet på syv omkom og tre på bakken døde.
Krigens slutt
Når krigen gikk mot sin slutt og Tyskland snart var klare til å kapitulere var Norge fortsatt under tysk kontroll og styre. Men nyhetene om at krigen snart var over hadde kommet frem, og da meldingene om Hitlers død kom tirsdag den 1. mai var det mange som nesten startet feiringen. Den 8. mai 1945 var det stor feiring de fleste steder, og 17. mai samme året ble en 17. mai få hadde eller skulle oppleve maken til.
De 360 000 tyske soldatene som var i Norge da krigen var over, måtte vandre nordfra og ned til Tyskland på egen hånd, og min farfar fortalte om tyskere som ba om mat og så stakkarslige ut. Det var også mange russiske krigsfanger igjen i Norge, og også disse skulle hjem igjen, men de fikk en mye hyggeligere hjemreise enn tyskerne.
Under krigen var det også de som hadde sympatisert med tyskerne, og disse ble uthengt etter krigens slutt. Mobben tok kvinnene som hadde falt for tyske soldater, de såkalte tyskertøsene, skamklippet dem og kjørte dem rundt i byen til spott og spe for resten av befolkningen.
Etter krigen fikk også mange svar på hva som hadde skjedd med de som hadde vært borte da krigen brøt ut og aldri fikk sjansen til å komme hjem. Særlig i hvalfangstbyen Sandefjord var det mange som savnet de som hadde vært på hvalfangst. Da kokeriet "Sir James Clark Ross" kom hjem den 16. juni 1945 var det som en annen julaften, og barna som aldri hadde sett appelsiner eller tyggegummi trodde ikke sine egne øyne.
Svarene som kom på folks skjebner var ikke bare positive etter krigens slutt. I Vestfold hadde 52 personer dødd i tysk fangenskap, 10 i japansk og 29 hadde blitt skutt for å være en del av motstandsbevegelsen. Men flest omkomne var det blant sjøfolkene som hadde vært ute til sjøs da krigen startet. Hele 1333 mennesker fra Vestfold døde totalt som følge av krigen, de fleste altså sjøfolk som hadde tatt opp krigen med aksemaktene utenfor Norges grenser.
Min oldefars eldre bror hadde vært nøytralitetsvakt på Bolærne da krigen startet i 1940, og ble tatt til fange av tyskerne og sendt til tyske konsentrasjonsleire. Han kom aldri tilbake, men oldefar mottok et brev som var smuglet ut som fortalte at han lå på sykehus i en av leirene før han døde.
Konklusjon
Det er vanskelig å konkludere med hvordan forholdene er i en krigssituasjon, siden det var så mange forskjellige skjebner og det er lite å sammenligne dem med. At det var harde tider, det er klart, men krigen fikk frem en utrolig samarbeidsvilje, oppfinnsomhet og et samhold man skal lete lenge etter i det norske folket i dag.
Alle mine intervjuobjekter nevnte at samholdet var utrolig mye bedre under krigen, og min oldefar sier at de nok også levde mye sunnere på den tiden. Det er først etter å ha hørt deres historier at jeg har forstått hvordan vi i dag sløser med alt vi har av mat og klær og at vi virkelig er et "bruk og kast"-samfunn. Den oppfinnsomheten som var under krigen og årene etter, og den viljen til å bruke gamle ting om igjen og utnytte hver flekk på plenen til noe nyttig tror jeg vi i dagens samfunn hadde hatt veldig godt av.
Dette samholdet var ikke noe som kun gjaldt Vestfold og Telemark, men motstanden mot å være undertrykt og mot okkupasjonsmakten samlet hele Norge, motsetningene var mye mindre den gangen enn i dag. Fattig som rik måtte spare på det man hadde.
En krig er aldri noen god ting, men det okkupasjonen tvang frem i det norske folk gjør at man nærmest hadde hatt godt av noe liknende igjen.
Kilder
Litteratur
| Tittel | Utgiver/Forfatter | Utdrag | Utgivelsesår |
|---|---|---|---|
| Barndom i Vestfold: barndomsminner og oppvekstkår | Vestfold Fylkeskommune, Kulturvirksomheten | Side 137-157, kapittelet "Men så kom krigen" | 2001 |
| Historie 2: Verden og Norge etter 1850 | Libæk Stenersen, Sveen Aastad | Side 216-267, kapittelet "Andre verdenskrig" | 2002 |
| Vestfold i krig | Egil Christophersen | 1989 | |
| Sandefjords Historie - Bind 2: En vanlig småby? | Finn Olstad | Kapitlene "Okkupasjon og nyordning", "Krigens hverdag" og "I kamp for Norge". | 1997 |
| Sandefjords historie - sett gjennem Sandefjords Blads spalter 1861-1983. Bind 2 - 1940-1983 | Sandefjords Blad | Kapitlet "Sandefjords Blad under den andre verdenskrig" til og med kapitlet "Etter frigjøringen" | 1984 |
| Krigsår i Larvik-distriktet | Per Nyhus | 1990 | |
| Vestfold under krig og okkupasjon | Rune Sørlie og Tore Dyrhaug | 1984 |
Internett
| Tittel | Utgiver/Forfatter | Besøksdato |
|---|---|---|
| Skien under hakekorset | Cecilie Midteide | 07.03.2007 |
| Hverdagsliv | Pedagogisk Treffsted Namdalen (pedagogtreff.com) | 16.03.2007 |
| Wikipedias sider om Blücher og Leif Welding-Olsen (for bilder) | Wikipedia/flere anonyme forfattere | 18.03.2007 |
Personer - intervjuer
Else Marie Ormar
Per Christian Ormar
Henry Reidarsen
Bjørg Jørgensen
Arne Jørgensen
Annet
Sandefjords Blads mikrofilmarkiv på Sandefjord bibliotek. Avisutgaver:
9. - 12. apr. 1940
17. apr. 1940
22. apr. 1940
1. mai 1940
2. mai 1945
12. mai 1945
19. mai 1945
Bilag til Sandefjords Blad 12. mai 2001.